- Timingen for massakren henger sammen med tre forhold:
- Netanyahu-regjeringens prioritering av sikkerhet på Vestbredden, der høyreekstreme grupperinger i stadig økende grad har tillatt seg lovløshet og verre overfor sine palestinske naboer. Det gjorde at grensen mot Gaza var forholdsvis dårlig overvåket og bevoktet.
- Normaliseringsprosessen mellom Israel og stadig flere arabiske regimer, med usikre konsekvenser for palestinere generelt, men ganske sikkert for Hamas og andre som ønsker radikalisering.
- Oppfatningen om at samholdet i Israel hadde raknet som følge av massedemonstrasjoner for bevaring av prøvingsrett i månedene før 7. oktober.
- Strategien syntes å gå ut på å:
- Fange israelere og holde dem som gisler til gjengjeld for palestinske fanger. Israel slapp fri 1000 palestinske fanger for Gilad Shalit, og svært mange av dem var rettmessig dømte og innsatte terrorister som umiddelbart gikk tilbake til sitt virke.
- Mobilisere solidaritet i arabiske regimer som kunne reversere normaliseringsprosessen og derved gjøre Hamas til en maktfaktor utenfor Gaza og Vestbredden.
- Redusere Israels evne til å bekjempe Hamas ved å gjemme seg bak folkerettslig beskyttede mål, blant annet gislene selv, sivilbefolkningen på Gaza, sykehus, skoler, osv. og i et enormt tunnelnettverk finansiert av bistandsmidler fra velmenende vestlige land.
- Simpelthen overleve som organisasjon, slik at slike aksjoner kunne gjentas med stadig større effekt.
- Alliere seg bedre med Iran og Russland, som har sin egen interesse av å sette vestlig samhold på prøve.
- Alt dette satte israelere og det israelske politiske systemet i veldig vanskelige dilemmaer, blant annet:
- Netanyahu er Israels mest upopulære regjeringssjef gjennom tidene, innenlands såvel som utenlands. Regjeringer i krise trenger å ha et forråd med godvilje de kan brenne av, og Netanyahu var på minussiden overfor alle unntatt Ben Gvir og Smotrich.
- Militær taktikk i Gaza er - som jeg forklarer her - både krevende og nybrottsarbeid. Etter alt å dømme har IDF lært enormt mye, men det har kostet enormt både mht menneskeliv og materiell ødeleggelser. Slik jeg forstår situasjonen, er bakkeoperasjoner i Gaza blitt sterkt begrenset men også preget av at IDF kontrollerer slagmarken der de ferdes.
- Israels todelte omdømme. Det er liksom opplest og vedtatt at Israel har tapt mye omdømme i Vesten som følge av døde og ødeleggelser i Gaza, men Israel må også ivareta sitt avskrekkende omdømme i sitt eget nabolag, men regimer og organisasjoner som fnyser av vestlige verdier. Netanyahu er tydelig på at han heller vil fryktes i sitt eget geografisk nabolag enn respekteres blant sin sivilisasjonsmessige krets.
- Sikkerheten i landet. Store deler av nordlige Israel er nå evakuerte på grunn av uro fra Hizballah og Iran. Områdene nær grensen til Gaza må sikres, og det er en enorm påkjenning for israelere at Hamas, PIJ og andre bevarer evne til rakettutskying.
- Forholdet til palestinere i og omkring Israel. Mange har påpekt at Netanyahu-regjeringens uforsonlige og tildels fiendtlige politikk overfor palestinere både på Gaza og Vestbredden har styrket Hamas' ideologi og tilnærming som et alternativ til det ellers håpløse, maktesløse og inkompetende Fatah/PLO/PA. Som så mange kriger etter annen verdenskrig viser er det stor forskjell på å vinne en varm krig og få til en kald fred som kan tine over tid.
Hva er ståa?
- På de aller fleste måter har Hamas mislykkes: IDF gjør det veldig bra med å beseire Hamas- og andre stridende på Gaza. I kulissene støtter de arabiske regimene Israel og bifaller Netanyahus hardhendte tilnærming. Israelere har samlet seg om å vinne krigen, og det er særlig de prodemokratiske gruppene som har stilt opp. Hamas har fått lite igjen for gislene, og folk i Gaza (som ikke er blinde for at Hamas feigt gjemmer seg bak dem) har lidd fryktelig. Hizballah og Iran har valgt å ikke eskalere, antagelig fordi de har sett at Israel har kampvilje og -evne.
- Det Hamas har lyktes over all forventning med, er å så splid og forvirring i vestlige land, og det har (perverst nok) gitt Hamas incentiv til å ofre flere av sine egne ikke-stridende. Netanyahu benytter seg også av denne vestlige svakheten til å vise verden hvor tøff han er som snakker USA midt i mot.
- Det er fremdeles enorm uklarhet om hva som skjer etter at denne krigen (forhåpentligvis snart) er over, og det er dypt tragisk for palestinerne. Netanyahus regjering synes ikke å kunne en gang forholde seg til problemstillingen.
Hva er veien ut? Jeg har ikke gode løsninger, men her er noen tanker, som trolig vil virke helt håpløse men som kanskje kunne diskuteres:
- Vestlige makter må innrette sin politikk etter et videre perspektiv, nemlig at Russland, Iran og andre vil se om vi har mage til å håndtere væpnede konflikter som ikke utspiller seg etter våre spilleregler. Dette gjelder særlig i erkjennelsen av at Hamas som organisasjon ikke kan fortsette som maktfaktor i Gaza.
- Vestlige makter må også bli langt mer løsningsorienterte i arbeidet med å avverge humanitær katastrofe blant palestinerne i Gaza, og det innebærer (se tidligere punkt) å både støtte krigføringne mot Hamas og samtidig hjelpe ikke-stridende. Det er vanskelig, men det er det som skal til.
- Netanyahus regjering - og forhåpentligvis snart påfølgende regjeringer - må engasjeres og utfordres til å støtte og bidra til palestinsk selvbestemmelse som trekker alt i riktig retning for alle i området. Heller ikke lett.
- Palestinske ledere - særlig men ikke bare i Fatah og PLO - må likeledes presses til å erkjenne og anerkjenne at Israel ikke kan beseires eller erstattes, og at palestinere kan glede seg til en god fremtid om de går inn for fred og ikke insisterer på det de anser som oppreisning. Tøff melding.
- Gjensidig mistillit mellom og israelere og palestinere må gradvis bygges ned gjennom konstruktiv samarbeid, som kanskje er beskjedent først men tiltar.
.jpg)
.jpg)