Støtter jeg en tostatsløsning og andre meninger

Jeg blir ofte spurt (eller avkrevd) om jeg støtter en tostatsløsning på konflikten mellom Israel og palestinerne. I Norge er nemlig dette nemlig blitt en syretest på om man ønsker fred eller ikke. Jeg har to formål her: for det første å veldig kort dele mitt standpunkt om en totstatsløsning, og for det andre å gjøre rede for hvordan jeg tenker på dette og andre problemet.

Jeg støtter ethvert tiltak og enhver løsning som utretter at både israelere og palestinere får leve verdige, fredelige og sikre liv med alle forutsetninger for å fritt utfolde sine kulturer, sine evner, sine mangfoldige identiter og alt annet. Jeg tror at den beste måten å utrette det på akkurat nå er en tostatsløsning - en jødisk og en arabisk.

Men det burde være helt opplagt: hva jeg mener om dette er irrelevant for hva som skjer i Midtøsten. Vi kan sitte i Norge og debattere dette i det uendelige, og det ville ikke endre på noe for dem det gjelder. Hva jeg og alle andre utenforstående mener er helt og aldeles underordnet oppfatningene og innstillingene hos israelere og palestinere. Vi skal slutte å innbille oss noe annet.

Jeg ber dere lese videre:

Jeg er mer interessert i å få ting forklart enn å danne meg en mening. De meningene jeg har bygger jeg på forklaringer som alltid gjelder inntil jeg blir overbevist om at andre forklaringer. Dermed er også mine meninger midlertidige. Jeg holder fast på dem inntil noen kommer med en forklaring som overbeviser meg om å endre mening. Det skjer stadig vekk, oftest ved at min oppfatning nyanseres men noen ganger ved at den virkelig flytter seg en god del.

Jeg har nå vært opptatt av kontroverser om Israel i over 40 år. Det viktigste jeg har lært i løpet av disse årene er at man aldri blir ferdig med å grave i kontekst, og følgelig at enhver fremstilling av årsakssammenhenger er ufullstendig. Jo enklere bildene som tegnes er, jo mindre nyttige er de for den som vil forstå hva som skjer. Jeg blir av og til spurt om jeg kan anbefale én bok, eller én kilde som god eller nøytral eller objektiv om saken, og hver gang må jeg si at det ikke finnes. Jeg har sammen med andre laget en litteraturliste, men den legges frem med enorme forbehold og egentlig bare som alternativ til en del av det norskspråklige søppelet som folk bygger sine standpunkter på.

Vi må forstå problemer for å løse dem, og i den grad Norge og nordmenn kan påvirke forhold i Midtøsten (eller noe annet sted), må det bygge på god forståelse. 

Det vi imidlertid virkelig har et ansvar for, er måten vi selv debatterer denne saken på, for den påvirker andre saker hvor vår norskspråklig meningsutveksling er helt avgjørende. Det som gjør meg oppriktig fortvilet over dagens debatt om Israel er ikke hvorvidt det går utover Israel, men at det viser at fundamentene for det liberale demokratiet i Norge er mye mer skjøre enn jeg trodde. Polariseringen og ensidigheten i debatten om Israel - som ledes av folk som har et samfunnsansvar for å motarbeide polarisering og ensidighet - er illevarslende.

Dette preger alt jeg skriver og uttrykker om saken, og jeg håper at reaksjonen på denne gir meg energi til å illustrere det mer og bedre fremover.