Å krige i byer

Som denne innføringen fra ICRC påpeker, er krigføring i byer - urban warfare (UW) - spesielt krevende og spesielt farlig. Militære mål er iblandet sivil infrastuktur og ikke-stridende personer, noe som gjør dem sårbare både mot direkte skade (eksplosjoner, slik ICRC påpeker) og indirekte, ved at livsviktig infrastruktur ødelegges og ikke-stridende (sammen med stridende) hindres fra å bevege seg - samtidig som de også tvinges til å bevege seg. Dette, presiserer ICRC, skaper en rekke vanskelige dilemmaer for krigende parter. 

Mens ICRC er, som de skal være, opptatte av de overveldende menneskelige kostnadene ved UW, er militære eksperter opptatte av hvordan slag i byer kan vinnes; enten man er i angrep eller forsvar. 

Forsvareren har så å si alle taktiske fordeler - de kan velge hvordan de bruker terrenget; de hindrer angriperens evne til å bruke etterretning, luftvåpen, og avstandsvåpen; mens forsvareren har bedre oversikt og angriperen mindre dekning; bygninger og ruiner gir "naturlig" dekke og beskyttelse som krever tungt skyts; forsvareren har mer mobilitet og kan skjule seg under bakken; og det blir sjeldent kamper som setter styrkene direkte i konfrontasjon med hverandre. Og fordelen øker jo mer forsvareren forbeder seg.

Når så Israel skulle bekjempe Hamas i Gaza, sto de overfor en veldig krevende taktisk situasjon. Angrepet 7. oktober viste at Hamas lenge hadde forberedt seg på krig og forventet åpenbart at Israel ville angripe mål i Gaza. Alle forsvarerens fordeler beskrevet over gjorde seg gjeldende, og i tillegg ser Hamas helt bort fra forholdsregler som skulle beskytte ikke-stridende personer og sivil infrastruktur.

Israel har etablerte prosedyrer for å velge mål og beslutte om og hvordan de skal bombes. Forskning fra andre konflikter viser at mye av skade på sivile mål skyldtes dårlige prosesser for valg av mål, og Israel setter seg høye standarder og påberoper seg å være det mest humane militæret i verden.

Den som leser artiklene jeg lenker til, vil se at omfanget av skade på ikke-militære ved krigføring i byer er avhengig både av forsvarerens og angripens handlinger, men det blir ille uansett. Som en artikkel jeg leste (men ikke finner igjen) påpekte, kan byslag ta mange former. Det er avhengig av den taktiske situasjonen i krigssonen, partenes våpen og bruk av dem, og ikke minst hvor mye de hver for seg tar hensyn til folkeretten (international humanitarian law - IHL). 

I moderne krigføring med UW har omtrent 90% av de døde vært ikke-stridende, altså at 9 ikke-stridende dør for hver døde stridende, selv om antallet døde har variert fra slag til slag. Fordi både angripere (for å bombe militære mål i byområder) og forsvarere (for å bruke ruiner til befestning) har hatt interesse av å ødelegge bygninger, er store byområder blitt ødelagte. 

Hvordan hjelper alt dette oss å forstå hva som skjer i Gaza? 

Det er alltid riktig å stille kritiske spørsmål til all krigføring, og særlig - som dette viser - når det foregår i byer. Men det gjelder å stille de rette spørsmålene til de rette partene. Og kanskje avstå med å hoppe til konklusjoner basert på overfladiske inntrykk. Og (berettiget) forferdelse over det som foregår.

Som det alltid er i krig, er det vanskelig og vil ta tid å få svar på spørsmålene som bør stilles. Jeg vil likevel bemerke at det moralske dilemmaet som nevnes over er ganske vesentlig. Hvis en part bruker menneskelige skjold og bruker sivile bygg til å lagre militært utstyr, så er det ikke lurt for den andre parten å la det fungere. På den annen side skal alle parter - ved hver anledning - avveie de militære gevinstene mot skade på beskyttede personer og steder. Ikke-stridende dødsfall kan skyldes feil eller verre fra begge sider, eller tragisk uflaks. 

Men for å forstå det, må vi ha innsikt i hva som ligger bak alle valg. Det har vi naturligvis ikke, og da kan det være lurt å ikke anta det ene eller det andre.