I Norge er det visst verre å bli beskyldt for antisemittisme enn å bli utsatt for det

 Denne kom på siden til en Facebook-bekjent:

Jeg skal for argumentets skyld anta at disse påstandene er lagt frem i god tro og forklare hvorfor de ikke henger på greip:

La oss først så på empirien:

• Er det noe som tyder på at negativ omtale av Israel hemmes på noen måte? En undersøkelse fra VG om sin egen avis viste stor overvekt av "pro-palestinske" (som med svært få unntak er anti-israelske). Israel får mer og mer negativ omtale enn noe annet land. Krigen som Hamas startet 7. oktober har fullstendig overveldet nyhetsbildet, og dekningen har i all hovedsak dreid seg om palestinsk lidelse som følge av israelske handlinger.
• Antisemittismen er i stor vekst i Norge og Vesten forøvrig, og jøder føler seg stadig mer utrygge, også i Norge. 
• I Norge vist en undersøkelse gjort av HL-senteret at 50% av de spurte mener at Israels handlinger mot palestinerne kan likestilles med nazistenes folkemord mot jøder. Det er også mange "kunstverk" som forsøker å skape en slik ekvivalens.

Så på argumentasjonsformen:

• Det gjelder å differensiere mellom ulike former for negativ omtale. 
• Konstruktiv bygger på kildekritisk tilfang av data og nøye vurdering av hva de betyr; anvendelse av etterrettelig logikk, rimelige sammenligninger, og ikke minst et underliggende ønske om at ting skal bli bedre. Dette er aldri blitt omtalt som det minste jødefiendtlig, og tvert i mot er det masse av det internt i Israel og fra jøder. 
• Demonisering bygger på å velge påstander som passer narrativen og presentere disse som fakta, bruk av logiske feil i argumentasjonsformen, tilskriving av onde hensikter og/eller egenskaper, og ikke noe rom for forbedringer. Uansett hva intensjonen skulle være, er det påviselig at dette fremmer fordommer mot jøder. 
• Det er bare å følge med på slagordene og parolene i anti-israelske demonstrasjoner for å se hvor langt demoniseringen strekker seg.
• Det er helt absurd å påstå at all negativ omtale av Israel beskyldes for antisemittisme, men det ser ut som det motsatte er tilfellet: at all omtale av jøder og Israel skal fritas fra kritikk eller ansvar så lenge ordene "Israel" eller "sionister" inngår. 
• I Norge er det visst langt verre å bli beskyldt for antisemittisme enn å bli utsatt for det.

Uoversiktig status og usikker fremtid etter seks måneder med krig

Det har vært ulike fremstillinger og teorier om hvorfor Hamas iverksatte sin massakre 7. oktober og hva de ville oppnå med det. Ingen kan vite det sikkert, fordi Hamas ikke er en åpen organisasjon som gir allmennheten innsyn. Følgende virker meg sannsynlig for meg:

• Timingen for massakren henger sammen med tre forhold:
• Netanyahu-regjeringens prioritering av sikkerhet på Vestbredden, der høyreekstreme grupperinger i stadig økende grad har tillatt seg lovløshet og verre overfor sine palestinske naboer. Det gjorde at grensen mot Gaza var forholdsvis dårlig overvåket og bevoktet.
• Normaliseringsprosessen mellom Israel og stadig flere arabiske regimer, med usikre konsekvenser for palestinere generelt, men ganske sikkert for Hamas og andre som ønsker radikalisering.
• Oppfatningen om at samholdet i Israel hadde raknet som følge av massedemonstrasjoner for bevaring av prøvingsrett i månedene før 7. oktober.
• Strategien syntes å gå ut på å:
• Fange israelere og holde dem som gisler til gjengjeld for palestinske fanger. Israel slapp fri 1000 palestinske fanger for Gilad Shalit, og svært mange av dem var rettmessig dømte og innsatte terrorister som umiddelbart gikk tilbake til sitt virke.
• Mobilisere solidaritet i arabiske regimer som kunne reversere normaliseringsprosessen og derved gjøre Hamas til en maktfaktor utenfor Gaza og Vestbredden.
• Redusere Israels evne til å bekjempe Hamas ved å gjemme seg bak folkerettslig beskyttede mål, blant annet gislene selv, sivilbefolkningen på Gaza, sykehus, skoler, osv. og i et enormt tunnelnettverk finansiert av bistandsmidler fra velmenende vestlige land.
• Simpelthen overleve som organisasjon, slik at slike aksjoner kunne gjentas med stadig større effekt.
• Alliere seg bedre med Iran og Russland, som har sin egen interesse av å sette vestlig samhold på prøve.
• Alt dette satte israelere og det israelske politiske systemet i veldig vanskelige dilemmaer, blant annet:
• Netanyahu er Israels mest upopulære regjeringssjef gjennom tidene, innenlands såvel som utenlands. Regjeringer i krise trenger å ha et forråd med godvilje de kan brenne av, og Netanyahu var på minussiden overfor alle unntatt Ben Gvir og Smotrich.
• Militær taktikk i Gaza er - som jeg forklarer her - både krevende og nybrottsarbeid. Etter alt å dømme har IDF lært enormt mye, men det har kostet enormt både mht menneskeliv og materiell ødeleggelser. Slik jeg forstår situasjonen, er bakkeoperasjoner i Gaza blitt sterkt begrenset men også preget av at IDF kontrollerer slagmarken der de ferdes. 
• Israels todelte omdømme. Det er liksom opplest og vedtatt at Israel har tapt mye omdømme i Vesten som følge av døde og ødeleggelser i Gaza, men Israel må også ivareta sitt avskrekkende omdømme i sitt eget nabolag, men regimer og organisasjoner som fnyser av vestlige verdier. Netanyahu er tydelig på at han heller vil fryktes i sitt eget geografisk nabolag enn respekteres blant sin sivilisasjonsmessige krets. 
• Sikkerheten i landet. Store deler av nordlige Israel er nå evakuerte på grunn av uro fra Hizballah og Iran. Områdene nær grensen til Gaza må sikres, og det er en enorm påkjenning for israelere at Hamas, PIJ og andre bevarer evne til rakettutskying.
• Forholdet til palestinere i og omkring Israel. Mange har påpekt at Netanyahu-regjeringens uforsonlige og tildels fiendtlige politikk overfor palestinere både på Gaza og Vestbredden har styrket Hamas' ideologi og tilnærming som et alternativ til det ellers håpløse, maktesløse og inkompetende Fatah/PLO/PA. Som så mange kriger etter annen verdenskrig viser er det stor forskjell på å vinne en varm krig og få til en kald fred som kan tine over tid. 

Hva er ståa?

• På de aller fleste måter har Hamas mislykkes: IDF gjør det veldig bra med å beseire Hamas- og andre stridende på Gaza. I kulissene støtter de arabiske regimene Israel og bifaller Netanyahus hardhendte tilnærming. Israelere har samlet seg om å vinne krigen, og det er særlig de prodemokratiske gruppene som har stilt opp. Hamas har fått lite igjen for gislene, og folk i Gaza (som ikke er blinde for at Hamas feigt gjemmer seg bak dem) har lidd fryktelig. Hizballah og Iran har valgt å ikke eskalere, antagelig fordi de har sett at Israel har kampvilje og -evne.
• Det Hamas har lyktes over all forventning med, er å så splid og forvirring i vestlige land, og det har (perverst nok) gitt Hamas incentiv til å ofre flere av sine egne ikke-stridende. Netanyahu benytter seg også av denne vestlige svakheten til å vise verden hvor tøff han er som snakker USA midt i mot. 
• Det er fremdeles enorm uklarhet om hva som skjer etter at denne krigen (forhåpentligvis snart) er over, og det er dypt tragisk for palestinerne. Netanyahus regjering synes ikke å kunne en gang forholde seg til problemstillingen.

Hva er veien ut? Jeg har ikke gode løsninger, men her er noen tanker, som trolig vil virke helt håpløse men som kanskje kunne diskuteres:

• Vestlige makter må innrette sin politikk etter et videre perspektiv, nemlig at Russland, Iran og andre vil se om vi har mage til å håndtere væpnede konflikter som ikke utspiller seg etter våre spilleregler. Dette gjelder særlig i erkjennelsen av at Hamas som organisasjon ikke kan fortsette som maktfaktor i Gaza. 
• Vestlige makter må også bli langt mer løsningsorienterte i arbeidet med å avverge humanitær katastrofe blant palestinerne i Gaza, og det innebærer (se tidligere punkt) å både støtte krigføringne mot Hamas og samtidig hjelpe ikke-stridende. Det er vanskelig, men det er det som skal til.
• Netanyahus regjering - og forhåpentligvis snart påfølgende regjeringer - må engasjeres og utfordres til å støtte og bidra til palestinsk selvbestemmelse som trekker alt i riktig retning for alle i området. Heller ikke lett.
• Palestinske ledere - særlig men ikke bare i Fatah og PLO - må likeledes presses til å erkjenne og anerkjenne at Israel ikke kan beseires eller erstattes, og at palestinere kan glede seg til en god fremtid om de går inn for fred og ikke insisterer på det de anser som oppreisning. Tøff melding.
• Gjensidig mistillit mellom og israelere og palestinere må gradvis bygges ned gjennom konstruktiv samarbeid, som kanskje er beskjedent først men tiltar.

Antall døde og hva som drepte dem

(En versjon av denne ble sendt til Trønderdebatt men fikk ikke en gang et svar.)

For ordens skyld: krig er alltid et tegn på at noe har sviktet, og det går alltid og i alle hovedsak utover andre enn dem som er ansvarlige for det som har sviktet. Det er tragisk at unge som burde vært opptatt av karriere, kjærester, venner og familie i stedet må sette sitt og andres liv i fare. Det er en meningsløs tragedie når ikke-stridende drepes, skades og lider. Hvert liv som går med er et liv for mye, men årsakene til og omstendighetene rundt dødsfallene er vesentlige for den som er opptatt av å få slutt på dødsfallene.

Problemstillingen

Jeg har de siste månedene blitt konfrontert med følgende påstand: “Israel har drept 25 700 [eller flere] sivile på Gaza siden 7. oktober.”  At dette har fungert premiss i dagens dekning av krigen mellom Israel og Hamas sier mer om problemer i den fjerde statsmakt enn situasjonen i Midtøsten, og det virker også mot sin hensikt, fordi legitime og nødvendige spørsmål om krigen drukner i dårlig belagte påstander og utveksling av beskyldninger.

Jeg anbefaler ellers å lese denne temmelig inngående analysen av påliteligheten i tallene fra Washington Institute og denne utredningen fra Lawfare-prosjektet ved Brookings Institution. Denne analysen av NATO om tidligere Hamas-praksis er også vesentlig.

Kilde til tallene

Det helt grunnleggende at tallene som brukes om døde i Gaza kommer fra “helsemyndighetene” der, som er styrte av Hamas (også når de gjengis av andre organisasjoner, som FN eller andre nyhetsmedia). En organisasjon som myrder, torturerer, voldtar og bortfører - og filmer, distribuerer og skryter av det hele - må antas å også lyve om det tjener deres formål. 

Det er heller ingen tvil - for vi ser det særlig i Norge - om at flere døde palestinere er verre for Israel og gir Hamas’ sak mer sympati.

Hamas regner også alle palestinere som sivile og alle israelere som soldater. Vi kan trygt stipulere at påstanden om at “Israel har drept 25 700 sivile på Gaza siden 7. oktober” er det Hamas vil at vi skal tro. 

Forskjell på dødsfall

Men det er flere ting som gir grunn til skepsis: 

For det første vet vi at Hamas både overdriver antall døde og tillater seg å være mer presise enn de tillater seg å være, for det kom frem i presseskandalen etter at (etter alt å dømme ) Palestinsk Islamsk Jihad “bommet” med sin rakett og traff parkeringsplassen utenfor Al-Ahli sykehuset. Vestlig media gjenga villig og umiddelbart meldingen om at en israelsk rakett hadde truffet sykehuset og drept 512 mennesker, og ikke alle har ennå fått seg til å dementere både angrepet og døde.

For det andre, dette med “sivile”. Folkeretten skiller egentlig mellom “beskyttede” og “ikke-beskyttede” personer, som i praksis betyr “stridende” og “ikke-stridende”. Folk i uniform kan være beskyttede om de har overgitt seg som krigsfanger eller er sanitetstropper, for eksempel. Det er forbudt å bruke barn under 18 til strid, men de er ikke beskyttede om de gjør det. De uten uniform som deltar i eller bidrar til strid er heller ikke beskyttede, og om de bruker sivilt antrekk slik at de setter sivile i fare begår de selv krigsforbrytelser. Jeg har ikke funnet noen estimater om hvor mange mindreårige (under 18 og under 15) Hamas har satt i strid, men ingen ser ut til å bestride at det skjer.

Hamas vil ha oss til å tro at alle de døde palestinerne er “ikke-stridende”, selv om det er åpenbart at ikke alle er det.

Mer komplisert blir det om ellers ikke-stridende frivillig eller ufrivillig befinner seg i eller omkring legitime militære mål. En krigende part kan ikke se bort fra faren på beskyttede personer som er i faresonen, men plikter heller ikke å unngå mål hvor de finnes. Det kommer alt an på om målets viktighet rettferdiggjør risikoen, og det skal vurderes fra tilfelle til tilfelle. Se tidligere innlegg om krigføring i tettbygde strøk.

Det er i denne sammenhengen tenkelig, endog sannsynlig, at Hamas har videreført sin praksis med å  beskytte sine viktigste mål ved å legge dem sammen med eller nært steder hvor det er mange ellers beskyttede personer.

Årsaken til og ansvaret for dødsfallene

Så er det spørsmålet om avsenderen på raketter og annet som treffer mål i Gaza. Vi vet fra den tidligere nevnte presseskandalen ved Al-Ahli at raketter fra Hamas, PIJ og eventuelt andre slår ned i Gaza i stedet for målene i Israel. Estimater for andel raketter fra Gaza som havnet i Gaza spriker, mellom 10% og 30%. Over 10 000 raketter er avfyrt fra Gaza mot israelske mål siden 7. oktober, hvilket vil si at mellom 1000 og 3000 traff steder i tett befolkede Gaza. 

Israel på sin side mener å ha drept 10 000 stridende fra Hamas, PIJ og andre terrororganisasjoner og oppgir ikke estimater på hvor mange ikke-stridende er drepte. Om vi godtar både Israel og Hamas’ tall, vil det si at forholdstallet mellom døde stridende og ikke-stridende er 1:1.2. Her kan nevnes at Center for Civilians in Conflict oppgir at krigføring i tettbygde områder har ført til at nærmere 90% av de døde er ikke-stridende, altså 1:9, som er langt, langt verre enn det som er skjedd i Gaza. 

Det smertefulle regnestykket

En oppstilling å ha i bakhodet når slike tall gjengis er:

[Antall døde palestinere i Gaza] = [Antall døde palestinere meldt fra Hamas] - [Hamas' påslag]

[Antall døde ikke-stridende palestinere i Gaza] = [Antall døde palestinere i Gaza] - [Stridende palestinere i Gaza, herunder mindreårige og sivilkledde]

[Antall ikke-stridende palestinere drept av israelsk ild] = [Antall døde ikke-stridende palestinere i Gaza] - [Antall ikke-stridende palestinere drept av raketter og annet avfyrt fra palestinske grupper]

[Antall ikke-stridende palestinere som er Israels ansvar] = [Antall ikke-stridende palestinere drept av israelsk ild] - [Antall ikke-stridende palestinere som ble bruk som levende skjold i viktige militære mål]

I hele denne oppstillingen vet vi bare ett, nemlig det som Hamas rapporterer. Å late som ingen av de ovennevnte faktorene ikke finnes, er uærlig og villedende.  

Problemet på vår side

Det er med andre ord stor grunn til å tvile på påstanden om at “Israel har drept 25 700 sivile i Gaza” - antallet er tvilsomt, andelen “sivile” kan umulig være 100%, det er usikkert hvor mange som er drepte av israelsk ild, og det er usikkert hvor mange som er drepte fordi Hamas bruker dem som levende skjold. 

Når en åpenbart tvilsom påstand likevel gjengis med minimalt eller intet forbehold, er det grunn til å rette et kritisk søkelys på årsaken til det. Noe av det kommer av at media skjuler seg bak at andre sier det, som om det blir mer sant av at det blir mer utbredt. En mer bekymringsverdig forklaring er at påstanden passer godt inn i det foretrukne narrativ, nemlig bildet av Israel som en hevngjerrig, hensynsløs og blodtørstig krigsmakt. 

Krigføring skal alltid imøtegås med kritiske spørsmål og krav om informasjon, men spørsmålene bør rettes til alle parter, og det er verdt å lytte (dog skeptisk) til svarene. Den humanitære krisen i Gaza er reell og akutt, men den kan bare løses ved at seriøse aktører søker pragmatiske løsninger basert på hva som er fakta og hva som er usikkert. 

Media og andre som viser all mulig velvilje til Hamas' fremstilling og all mulig uvilje mot Israels, skylder å forklare hvorfor de favoriserer den ene over den andre.

Å krige i byer

Som denne innføringen fra ICRC påpeker, er krigføring i byer - urban warfare (UW) - spesielt krevende og spesielt farlig. Militære mål er iblandet sivil infrastuktur og ikke-stridende personer, noe som gjør dem sårbare både mot direkte skade (eksplosjoner, slik ICRC påpeker) og indirekte, ved at livsviktig infrastruktur ødelegges og ikke-stridende (sammen med stridende) hindres fra å bevege seg - samtidig som de også tvinges til å bevege seg. Dette, presiserer ICRC, skaper en rekke vanskelige dilemmaer for krigende parter. 

Mens ICRC er, som de skal være, opptatte av de overveldende menneskelige kostnadene ved UW, er militære eksperter opptatte av hvordan slag i byer kan vinnes; enten man er i angrep eller forsvar. 

Forsvareren har så å si alle taktiske fordeler - de kan velge hvordan de bruker terrenget; de hindrer angriperens evne til å bruke etterretning, luftvåpen, og avstandsvåpen; mens forsvareren har bedre oversikt og angriperen mindre dekning; bygninger og ruiner gir "naturlig" dekke og beskyttelse som krever tungt skyts; forsvareren har mer mobilitet og kan skjule seg under bakken; og det blir sjeldent kamper som setter styrkene direkte i konfrontasjon med hverandre. Og fordelen øker jo mer forsvareren forbeder seg.

Når så Israel skulle bekjempe Hamas i Gaza, sto de overfor en veldig krevende taktisk situasjon. Angrepet 7. oktober viste at Hamas lenge hadde forberedt seg på krig og forventet åpenbart at Israel ville angripe mål i Gaza. Alle forsvarerens fordeler beskrevet over gjorde seg gjeldende, og i tillegg ser Hamas helt bort fra forholdsregler som skulle beskytte ikke-stridende personer og sivil infrastruktur.

Israel har etablerte prosedyrer for å velge mål og beslutte om og hvordan de skal bombes. Forskning fra andre konflikter viser at mye av skade på sivile mål skyldtes dårlige prosesser for valg av mål, og Israel setter seg høye standarder og påberoper seg å være det mest humane militæret i verden.

Den som leser artiklene jeg lenker til, vil se at omfanget av skade på ikke-militære ved krigføring i byer er avhengig både av forsvarerens og angripens handlinger, men det blir ille uansett. Som en artikkel jeg leste (men ikke finner igjen) påpekte, kan byslag ta mange former. Det er avhengig av den taktiske situasjonen i krigssonen, partenes våpen og bruk av dem, og ikke minst hvor mye de hver for seg tar hensyn til folkeretten (international humanitarian law - IHL). 

I moderne krigføring med UW har omtrent 90% av de døde vært ikke-stridende, altså at 9 ikke-stridende dør for hver døde stridende, selv om antallet døde har variert fra slag til slag. Fordi både angripere (for å bombe militære mål i byområder) og forsvarere (for å bruke ruiner til befestning) har hatt interesse av å ødelegge bygninger, er store byområder blitt ødelagte. 

Hvordan hjelper alt dette oss å forstå hva som skjer i Gaza? 

Det er alltid riktig å stille kritiske spørsmål til all krigføring, og særlig - som dette viser - når det foregår i byer. Men det gjelder å stille de rette spørsmålene til de rette partene. Og kanskje avstå med å hoppe til konklusjoner basert på overfladiske inntrykk. Og (berettiget) forferdelse over det som foregår.

Som det alltid er i krig, er det vanskelig og vil ta tid å få svar på spørsmålene som bør stilles. Jeg vil likevel bemerke at det moralske dilemmaet som nevnes over er ganske vesentlig. Hvis en part bruker menneskelige skjold og bruker sivile bygg til å lagre militært utstyr, så er det ikke lurt for den andre parten å la det fungere. På den annen side skal alle parter - ved hver anledning - avveie de militære gevinstene mot skade på beskyttede personer og steder. Ikke-stridende dødsfall kan skyldes feil eller verre fra begge sider, eller tragisk uflaks. 

Men for å forstå det, må vi ha innsikt i hva som ligger bak alle valg. Det har vi naturligvis ikke, og da kan det være lurt å ikke anta det ene eller det andre.

Problemet med UNRWA

(Bildet er fra Flyktningeleiren i Jenin,
av Mujaddara CC BY-SA 3.0)

UNRWA (uttales "Unn-ra") står for "United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East" og ble etablert i 1949 kun for palestinske flyktninger. FN støtter alle andre flyktninger i verden gjennom UNHCR (United Nations High Commissioner for Refugees).

Mandatet til UNRWA, altså hvem de definerer som palestinske flyktninger, er:

The operational definition of Palestine refugees is people whose normal place of residence was Palestine between June 1946 and May 1948, who lost both their homes and means of livelihood as a result of the 1948 Arab-Israeli conflict. Descendants of Palestine refugee males are eligible to register as Palestine refugees.

Dette beløper seg til omtrent 6 millioner mennesker, hvorav de aller fleste er etterkommere av mannlige flyktninger som normalt holdt til i det britiske mandatet i Palestina mellom 1946 og 1948. Palestinske flyktninger får også støtte fra mange andre kilder, for eksempel EU. Av disse bor 1.5 millioner i Gaza, 0,9 millioner på Vestbredden, 2,3 millioner i Jordan, 0,5 millioner i Libanon og 0,6 millioner i Syria. 

På den annen side: UNHCRs definisjon på flyktning bygger på Flyktningekonvensjonen fra 1951, og denne gjelder i alle andre sammenhenger er, nemlig:

... a refugee is someone who "owing to well-founded fear of being persecuted for reasons of race, religion, nationality, membership of a particular social group or political opinion, is outside the country of [their] nationality and is unable or, owing to such fear, is unwilling to avail [themself] of the protection of that country; or who, not having a nationality and being outside the country of [their] former habitual residence, is unable or, owing to such fear, is unwilling to return to it."

UNHCR har ansvar for mange flere, og det er verdt å se på denne oversikten.

Jeg har ikke tid til å sette meg inn i detaljene til UNRWAs budsjett, men for å få et inntrykk av størrelsesordenen, viser dette budsjettforslaget at organisasjonen forventer å trenge drøye USD 1 milliard som et absolutt minimum. UNHCRs budsjett er omtrent ti ganger det, altså drøye USD 10 milliarder, men de skal yte bistand til langt flere mennesker, de fleste av dem i en langt verre situasjon. 

Det gjelder altså helt andre kriterier for å få støtte fra UNRWA enn fra andre FN-organisasjoner.

Det er påpekt to store problemer med UNRWA:

• Stukturelle forhold: Det er i definisjonen for palestinske flyktninger ingen måte å ikke bli flyktning på. De kan være statsborgere i et annet land (slik de er i Jordan men får ikke lov til å være i Syria og Libanon), de kan ha arbeid der, fast bosted, m.m., men kan likevel forbli registrerte som flyktninger. Også om de er født og faktisk bor i Gaza eller Vestbredden, altså i sine hjemland.
• Adferd og prestasjon: De aller fleste som er ansatte i UNRWA er selv flyktninger, hvilket i seg seg selv er prisverdig. Imidlertid skal UNRWA operere som en selvstendig organisasjon i et miljø med store politiske motsetninger og høyt konfliktnivå. Det har lenge vært krav fra donorlandene om bedre sikring for at UNRWAs ressurser - økonomiske, menneskelige, bygg, utstyr, osv. - kun brukes til humanitære forhold.

Disse problemene har gjort at flere har påpekt at palestinernes (høyst reelle) behov bør løses på en annen måte, altså at UNRWA bør legges ned og ressursene kanaliseres gjennom andre ordninger som bidrar til å løse flyktningenes problem. Interessant nok er også det et viktig poeng blant dem som forsvarer UNRWA, nemlig at å legge ned organisasjonen vil delegitimere flyktningedefinisjonen som bare gjelder for palestinere.

UNRWA advarer om at kutt fra donorland vil få katastrofale følger, og donorlandene svarer at de vil fortsette støtte til UNRWAs formål men er usikre på om UNRWA faktisk lykkes med sin oppgave, gitt påviste og mistenkte koblinger til Hamas. I stedet for å beskytte UNRWA mot disse høyst legitime bekymringene, burde Norge legge innsats i å rydde opp i sakene, både på kort og lang sikt. 

Det mer grunnleggende spørsmålet er om UNRWA og dets nåværende mandat fremmer fred og forsoning. Den som ser nøye på saken (og debatten) vil se at hele UNRWAs fundament bygger på at alle 6 millioner som nå er registrerte som palestinske flyktninger kun slutter å være flyktninger når de får flytte der deres forfedre bodde mellom 1946 og 1948; hvilket altså er det motsatte av en tostatsløsning.

Støtter jeg en tostatsløsning og andre meninger

Jeg blir ofte spurt (eller avkrevd) om jeg støtter en tostatsløsning på konflikten mellom Israel og palestinerne. I Norge er nemlig dette nemlig blitt en syretest på om man ønsker fred eller ikke. Jeg har to formål her: for det første å veldig kort dele mitt standpunkt om en totstatsløsning, og for det andre å gjøre rede for hvordan jeg tenker på dette og andre problemet.

Jeg støtter ethvert tiltak og enhver løsning som utretter at både israelere og palestinere får leve verdige, fredelige og sikre liv med alle forutsetninger for å fritt utfolde sine kulturer, sine evner, sine mangfoldige identiter og alt annet. Jeg tror at den beste måten å utrette det på akkurat nå er en tostatsløsning - en jødisk og en arabisk.

Men det burde være helt opplagt: hva jeg mener om dette er irrelevant for hva som skjer i Midtøsten. Vi kan sitte i Norge og debattere dette i det uendelige, og det ville ikke endre på noe for dem det gjelder. Hva jeg og alle andre utenforstående mener er helt og aldeles underordnet oppfatningene og innstillingene hos israelere og palestinere. Vi skal slutte å innbille oss noe annet.

Jeg ber dere lese videre:

Jeg er mer interessert i å få ting forklart enn å danne meg en mening. De meningene jeg har bygger jeg på forklaringer som alltid gjelder inntil jeg blir overbevist om at andre forklaringer. Dermed er også mine meninger midlertidige. Jeg holder fast på dem inntil noen kommer med en forklaring som overbeviser meg om å endre mening. Det skjer stadig vekk, oftest ved at min oppfatning nyanseres men noen ganger ved at den virkelig flytter seg en god del.

Jeg har nå vært opptatt av kontroverser om Israel i over 40 år. Det viktigste jeg har lært i løpet av disse årene er at man aldri blir ferdig med å grave i kontekst, og følgelig at enhver fremstilling av årsakssammenhenger er ufullstendig. Jo enklere bildene som tegnes er, jo mindre nyttige er de for den som vil forstå hva som skjer. Jeg blir av og til spurt om jeg kan anbefale én bok, eller én kilde som god eller nøytral eller objektiv om saken, og hver gang må jeg si at det ikke finnes. Jeg har sammen med andre laget en litteraturliste, men den legges frem med enorme forbehold og egentlig bare som alternativ til en del av det norskspråklige søppelet som folk bygger sine standpunkter på.

Vi må forstå problemer for å løse dem, og i den grad Norge og nordmenn kan påvirke forhold i Midtøsten (eller noe annet sted), må det bygge på god forståelse. 

Det vi imidlertid virkelig har et ansvar for, er måten vi selv debatterer denne saken på, for den påvirker andre saker hvor vår norskspråklig meningsutveksling er helt avgjørende. Det som gjør meg oppriktig fortvilet over dagens debatt om Israel er ikke hvorvidt det går utover Israel, men at det viser at fundamentene for det liberale demokratiet i Norge er mye mer skjøre enn jeg trodde. Polariseringen og ensidigheten i debatten om Israel - som ledes av folk som har et samfunnsansvar for å motarbeide polarisering og ensidighet - er illevarslende.

Dette preger alt jeg skriver og uttrykker om saken, og jeg håper at reaksjonen på denne gir meg energi til å illustrere det mer og bedre fremover.