Om dødstallene i Gaza

 Vestlige media gjengir dødstallene som kunngjøres av palestinske helsemyndigheter i Gaza, og dette skaper naturlig nok enormt med forargelse. Særlig når en så stor andel av de meldte døde er barn.

Jeg har ennå ikke funnet en god tabulær oversikt over disse tallene som viser dato, alder, kjønn, osv. Flere media, bl.a. BBC og VG sier at det ikke er "god grunn" til å tvile på at de er riktige, blant annet fordi det ved flere konfliktrunder har vist seg at de ikke var helt gale.

Det er fascinerende hvor mange som gir helt slipp på all kritisk vurdering av disse tallene. Og sånn for ordens skyld er det forferdelig når ikke-stridende drepes uansett om det er ti, tusen, eller ti tusen det er snakk om. Men hvis man først skal slå opp slike tall som et argument, er det verdt å ha i bakhodet:

• Hamas er i stand til å lyve når det tjener deres formål. Ettersom de beviselig er i stand til å myrde, torturere, voldta og kidnappe, så kan man trygt anta at de er i stand til å lyve. At en fascistisk terrororganisasjon skal ha formodningen på sin side fremstår som overmåte naivt.
• Hamas har en åpenbar interesse av at dødstallene er så høye som mulig, av årsaker som er blitt åpenbare i reaksjonene tallene avstedkommer.
• Hamas oppgir ikke hvor mange av de døde var stridende eller ikke-stridende. Vi kan anta at en vesentlig del er stridende .
• Det er også sannsynlig at mange barn mellom, la oss si fra 13 og opp til 18 også er stridende. Som ikke gjør dødsfallene mindre tragiske, men av årsaker Israel ikke kan lastes for.
• Enda mer komplisert blir det hvis vi tar høyde for ikke-stridende som blir tvunget til å "beskytte" militære mål som menneskelige skjold, eller blir forhindret fra å flykte. Israel er forpliktet til å ta hensyn til risikoen for at disse går med, men ikke til å avstå fra målene på grunn av dem.
• Til sist i denne omgang drepes også et vesentlig antall som følge av feilskyting av raketter fra Gaza mot Israel.

Jeg vet naturligvis ikke hvor stor effekt dette har på å finne det reelle tallet, men å bare akseptere Hamas på sitt ord og gjengi tallene som "antall sivile drept av Israel i Gaza" fremstår som en spesielt ondartet form for ønsketenkning. 

For eller mot tostatsløsning?

Det er de siste årene blitt vanlig å signalisere sin fredsvilje ved å kreve "tostatsløsning" på konflikten mellom Israel og palestinerne.

For de aller fleste tror jeg dette markeres som et alternativ til dagens situasjon, som jeg også tror de aller fleste anser som uholdbar og lite bækraftig. Også jeg.

Derfor hender det at folk spør meg om jeg er for en tostatsløsning når (jeg tror) de egentlig spør om jeg synes det er ok med dagens situasjon. Jeg synes overhodet ikke dagens situasjon er ok.

Det jeg er for, er den løsningen partene kan bli enige om, og som gir alle utsikter til fred - dvs., ikke bare fravær av vold og trusler om det, men også demokrati med full kulturell, politisk og religiøs utfoldelse, økonomisk bærekraftig utvikling, og helst samarbeid på alle fronter.

Jeg er ikke smart nok til å vite hva en slik løsning går ut på. Det kan godt være det er en tostatsløsning, og jeg er på ingen måte mot det; men jeg ser også at segregeringen av israelere og palestinere som følge av Oslo-avtalen har gjort at de to gruppene i stor grad er fremmedgjorte fra hverandre. Jeg er også skeptisk til at noen hard grense vil forbedre klimaet med gjensidig mistillit, frustrasjon og sinne. 

Og jeg har i hvert fall ikke noen tro på at en løsning som påtvinges partene vil føre til noe godt.

Denne holdningen: "Jeg er usikker på hva som er beste vei ut av uføret men går inn for at partene jobber seg frem til det" egner seg dårlig til en parole, men så har jeg veldig liten tro på at paroler løser noe som helst. 

Min fornemmelse er at flere ting må skje på en gang, og ingen av dem er enkle:

• Partene må venne seg til tanken at de sitter i samme båt og ingen kommer til å flytte seg. Dette vil kreve smertefulle kompromisser i fremtiden.
• Det finnes ingen løsning uten at begge partene får leve i et demokrati. 
• Gjensidig tillit og troverdighet må bygges kloss for kloss, og det må være toleranse for tilbakeslag, feiltrinn, osv. 
• Det må derfor være aksept for flere og mer synlige samarbeidsprosjekter, særlig innenfor kultur, økonomi og utdannelse. Her kan eksterne aktører spille en viktig rolle, også for eksempel Norge

Men dette er bare min fornemmelse.

Klyper Israel for hardt?

Diskusjonen om Israels militære virkemidler preges av mye mer skråsikkerhet enn saklig problematisering. Her forklarer jeg hvorfor man ikke skal gripe til forhastede konklusjoner.

Noe av årsaken til at militæret i demokratiske land er underlagt sivil, politisk ledelse, er at krigføringens virkemidler til syvende og sist er et politisk ansvar. Beretninger om beslutningsprosesser bak kulissene i ulike kriger viser at det ofte foregikk gjennom forhandlinger, til og med åpen konflikt, mellom generaler som kunne mene at politikerne var for harde, for myke, for dristige eller for varsomme i sine ønsker; og politiske ledere med tilsvarende klager om generalene. 

Til sist er det politisk ledelse som bestemmer.

Det er greit å ha dette i bakhodet når man vurderer om Israel går for hardt (eller for forsiktig) til verks mot mål i Gaza (og andre steder).

Når land går til krig, så har de et formål med det - som regel å vinne krigen. Hva "seier" betyr kan imidlertid variere. Seier for Ukraina er at den ukrainske regjeringen kontrollerer områder de anser som ukrainske. Seier for de allierte under annen verdenskrig var at Tyskland og Japan kapitulerte uten betingelser. 

Seier for Israel i denne krigen er at gislene frigis og Hamas ikke lenger styrer Gaza. 

Israel regner dette som en eksistensiell krig. 

Det er i denne sammenhengen svært problematisk at Israel styres av Netanyahu, som synes å være helt blind for nyanser, er lite strategisk anlagt, forstår ikke samarbeid som noe annet til å fremme seg selv, og refleksivt slår hardt og stiller spørsmål etterpå. At hans mandat bygger på rasistiske og anti-demokratiske grupper, gjør det enda verre. 

Vi som sitter i trygge Norge med stor strategisk dybde skal være forsiktige med å være for skråsikre

Det kan være at de rette beslutningene tas på politisk nivå, men det er all grunn til å være skeptisk og bekymret.

På militært nivå - det generalene skal gjøre - er å planlegge og iverksette de militære tiltakene som oppnår målet. Jo mer desperat situasjonen er, jo mer desperate virkemidler blir også aktuelle. Årsaken til at missiler med atomvåpen peker på russiske og amerikanske byer er nettopp for å avskrekke med at en desperasjon situasjon vil gjengjeldes med desperate midler. 

Imidlertid - som åpenbart ikke kan presiseres nok - betyr ikke "proporsjonalitet" at man skal lage en jevn kamp. Det betyr at generalene ikke skal bruke sterkere virkemidler og ta mindre hensyn enn det som det militære målet kan rettferdiggjøre. De kjemper kriger for å vinne dem, så snart som mulig og med færrest mulig tap på sine egne.

Alt dette gjør kritiske spørsmål aldeles berettigede, men vi må antagelig vente lenge på svar. IDF har en hel stab med jurister som skal vurdere alle mål og virkemidler i lys av folkerettslige prinsipper, men de avgir en vurdering og ikke beslutning. Offiserer kan overstyre dem, og beslutningsgrunnlaget kan være dårlig. 

Det er også overordnede spørsmål med den underliggende militære doktrinen, altså å bombe mål som er nær, ved, eller oppå sivile personer, bygninger og infrastruktur, for så å følge opp med en bakkeinvasjon er effektiv, berettiget og tar nok humanitære hensyn. Og videre om selve gjennomføringen gir ikke-stridende nok anledning til å beskytte seg selv, uten at det også gir Hamas altfor store fordeler.

Når man stiller kritiske spørsmål bør man også lytte til svarene. Jeg har til gode å høre en militær ekspert som fremmer noen annen militær strategi enn å bombe i forkant av en bakkeoperasjon, og det er - som jeg har påpekt før - veldig vanskelig å få pålitelige opplysninger om IDFs valg må bombemål.

Hvordan være vettug om Israel

Gjennom årene er jeg mange ganger blitt spurt: Når det gjelder Israel, hvilke nyhetskilder er pålitelige, hvilke nettsteder er objektive, hvilke bøker gir en god innføring?

Og jeg må ærlig si: ingen. Det er bare å erkjenne at dette emnet ikke egner seg til å forstå ved å lese et par bøker, en håndfull artikler og en nyhetssak i ny og ne. Den som ikke tror meg burde lese fem ulike kilder om en vilkårlig nyhetssak og oppdage at sannheten ikke er så enkel som de en enkel kilde vil ha det til.

Som Hanne Skartveit påpeker i dette glimrende innlegget;

'Alle som mener noe om denne konflikten, kan finne støtte for sine argumenter ut fra hvilket tidspunkt i historien de velger å gå inn. Ut fra hvilken side de velger å betrakte den. Og ut fra om de velger å se den i fugleperspektiv, med blikket over hele regionen. Eller om de velger å se den innenfor Israels og Palestinas grenser.'

Det er ikke mulig å finne en kilde som ikke begrenses av parametrene som Skartveit beskriver her. Derfor vil en kritisk leser være oppmerksomme på at han/hun alltid vil mangle deler av bildet.

En god tommelfingerregel er denne: De gode bøkene, artiklene, osv. er tydelige på hvilket ståsted de har, hvilket historisk utgangspunkt de velger og om den geografiske avgrensningen de omtaler. De minst nyttige bøkene, artiklene, osv., er dem som insisterer på at deres historisk utgangspunkt og deres geografiske avgrensing er det eneste relevante, og at kun ett ståsted er gyldig. 

Vi leser nyheter for å danne oss et inntrykk, og inntrykkene bidrar til en oppfatning. Dersom den oppfatningen bekreftes av videre nyheter og inntrykk, bygger vi oss over tid en overbevisning og bestemte holdninger. All mulig forskning viser at overbevisninger og holdninger er temmelig rigide, dvs., vil har en tendens til å holde fast ved dem også når de får motbør.

Den som har levd en stund vil ha oppdaget at de holdningene vi anså for selvsagte og skuddsikre i yngre dager, ikke lenger holder. 

En fri og uavhengig presse viser seg å være helt avgjørende for et demokrati, og de som formidler nyheter har derfor et stort ansvar. For å si det forsiktig, varierer det en del hvordan dette ansvaret skjøttes. Her er noen retningslinjer (mye inspirert av denne plakaten): 

• I krig og stridshandlinger er det mye usikkerhet, slik at nesten alle nyheter er midlertidige (og de fleste tar mer eller mindre feil). Og innen fakta er avklarte, har interessen flyttet seg til det nye usikre. Det lønner seg å komme innom en sak et par uker senere og se hva som er skjedd med det som først ble presentert som fakta.
• Se alltid veldig nøye på hvem som er kilden til en opplysning, og særlig når det er tall. Parter i en konflikt har alltid en interesse av å påvirke og helst kontrollere nyhetsbildet. Noen (for eksempel Hamas og organisasjoner de kontrollerer) lyver og finner på ting, andre (for eksempel IDF) er selektive i det de formidler. Selv journalister og antatt nøytrale observatører kan være begrenset i hva de ser og hva de kan dele. 
• Analytikere, kommentatorer, osv. har ikke flere opplysninger enn oss andre, men de presses eller oppmuntres ofte til å komme med karakteristikker som er temmelig løst funderte (slike gir gode overskrifter). De som uttrykker seg kategorisk har oftest dårlig troverdighet; og se ellers etter forbehold som "kan..."
• Legg også merke til om oppsiktsvekkende karakteristikk eller forhastede konklusjoner utfordres i dekningen. 
• Det er en fordel å kunne engelsk (og gjerne også tysk eller fransk). De store engelskspråklige, redaktørstyrte plattformene har jevnt over et bredere utvalg av flinke kommentaroer og analytikere. Les flere perspektiver på samme sak, legg merke til hvordan ditt perspektiv påvirkes av dette.
• (Gode OSINT-kilder er åpne om usikkerheten i det de undersøker og er som regel kritiske til primærkilder. Jeg synes de egner seg godt til å forstå hva vi egentlig ikke vet, men de må brukes med stor varsomhet. )

Hvis du følger debatten: 

I offentlig ordsskifte er det videre slik at debatten ofte blir dialektisk, dvs., en part argumenterer for en side og en annen det motsatte. Dette skal ikke være som en fotballkamp: Poenget med denne formen er i utgangspunktet ikke at publikum skal velge en seierherre (mer om det under), men at partene skal presse hverandre til å presisere, utdype, fremfor alt begrunne sine synspunkter. En god debatt er en som fremfor alt gjør publikum klokere. En dårlig debatt er en som gjør skyttergravene dypere.

Derfor lønner det seg å følge godt med på argumentasjonsformen. Det er, for eksempel. lite produktivt om et innlegg bruker en omstridt karakteristikk som et premiss for all videre diskusjon; eller forsøker konsekvent å avlede debatten inn på emner eller argumentasjon som ikke er relevant for emnet som diskuteres. 

Debatt som verbal gladiatorsport er mer underholdende, men oftere fordummende enn opplysende. Når programledere inn ulike sider for å skape "balanse" blir det temperatur, men det kunne vært nyttigere med parter som forsøkte å nyansere. Legg merke til hvor ofte du tar parti med en part av årsaker som ikke har noe med hennes sak og/eller argumenter å gjøre. 

Hvis vi skal være ærlige om debattprestasjon, bør vi berømme dem som på forbilledlig vis fremmer sin sak, uansett om de greier å overbevise oss.

Er det riktig å kreve en umiddelbar våpenhvile?

 

Det er - særlig i områder langt unna krigshandlingene i og omkring Israel - mange stemmer som ber om våpenhvile nå, fordi det er mange ikke-stridende, blant dem barn, som dør.

La meg først, for ordens skyld, påpeke at tallene vi får servert har sin opprinnelse fra Hamas eller er godkjente av dem. For egen del tror jeg at en organisasjon som myrder, voldtar, torturerer, osv., også er i stand til å lyve. Så hvis du skal vektlegge tall i ditt resonnement, så vit at antallet er høyst usikkert.

Uansett: det er ingen som bestrider at altfor mange blir drept i denne krigen. Om det er x eller x*100 barn som går med, er det for mange.

En ting til: Israel har to målsetninger for sin krigføring, nemlig at alle gislene frigis og at Hamas ikke lenger har makten i Gaza. Begge disse er helt legitime krav. Det er også tydelig, enten du, jeg eller noen andre liker det, at de ikke har tenkt å gi seg på disse. Om du synes at Hamas skal holde på gislene og/eller fortsette å styre Gaza, har vi en annen diskusjon. Du kan stoppe å lese her.

Spørsmålet er således hvordan dette skal utrettes. Jeg, og sikkert mange i Israel, er åpne for forslag.

I mellomtiden:

Hovedinnvendingen mot en umiddelbar våpenhvile går ut på at det vil gi Hamas en fordel, som de så kan bruke til flere terrorangrep, flere raketter og en lengre, mer blodig krig. Våpenhvile høres alltid bra ut, men det er ikke alltid det er det beste for menneskene som er satt i midten. Her må også tilføyes at Hamas ved 7. oktober-massakren har vist at de ikke bryr seg om betingelsene i en våpenhvile. 

Slik jeg forstår den taktiske situasjonen, er israelske styrker ved å kontrollere en stripe fra grensen til Gaza og til Middelhavet syd i evakueringssonen, samtidig som de beveger seg inn i evakueringssonen sydover fra (minst) to punkt. Såvidt jeg forstår har Israel fremdeles åpen minst to evakueringsruter fra nord til syd, og jeg antar at flyktningestrømmen overvåkes.

Israel er forpliktet til, så langt det er mulig, å la ikke-stridende komme seg trygt vekk fra kampsonen. Over halvparten av Gazas areal er også utenfor denne sonen. Det går rykter om at Hamas tvinger ikke-stridende til å bli i evakueringssonen, og det høres i hvert fall sannsynlig ut. Hamas tjener på at flest mulig dør i denne krigen, israelere eller palestinere.

De som roper høyest om våpenhvile er temmelig kategorisk om det hele, men virkeligheten er at våpenhvile alltid kommer som resultat av forhandlinger som begge parter i en konflikt går med på. Selv de som påtvinges partene fra utenforstående må fungere i praksis, for om en part bryter betingelsene, er det sjelden den andre parten vender det andre kinnet til. Og for den som har fulgt med på brutte våpenhviler før, skal det ikke mye til før noen finner et eller annet påskudd til å starte igjen. Ikke så rent sjeldent etter at de har oppnådd den fordelen de håpet våpenhvilen skulle gi dem.

Så selv om det sikkert føles godt å insistere på en umiddelbar våpenhvile, så har det liten mening med mindre begge parter ser sine interesser tjent med det og formålet er tydelig. Kanskje det er noe å sette seg inn i?