Hvordan være vettug om Israel

Gjennom årene er jeg mange ganger blitt spurt: Når det gjelder Israel, hvilke nyhetskilder er pålitelige, hvilke nettsteder er objektive, hvilke bøker gir en god innføring?

Og jeg må ærlig si: ingen. Det er bare å erkjenne at dette emnet ikke egner seg til å forstå ved å lese et par bøker, en håndfull artikler og en nyhetssak i ny og ne. Den som ikke tror meg burde lese fem ulike kilder om en vilkårlig nyhetssak og oppdage at sannheten ikke er så enkel som de en enkel kilde vil ha det til.

Som Hanne Skartveit påpeker i dette glimrende innlegget;

'Alle som mener noe om denne konflikten, kan finne støtte for sine argumenter ut fra hvilket tidspunkt i historien de velger å gå inn. Ut fra hvilken side de velger å betrakte den. Og ut fra om de velger å se den i fugleperspektiv, med blikket over hele regionen. Eller om de velger å se den innenfor Israels og Palestinas grenser.'

Det er ikke mulig å finne en kilde som ikke begrenses av parametrene som Skartveit beskriver her. Derfor vil en kritisk leser være oppmerksomme på at han/hun alltid vil mangle deler av bildet.

En god tommelfingerregel er denne: De gode bøkene, artiklene, osv. er tydelige på hvilket ståsted de har, hvilket historisk utgangspunkt de velger og om den geografiske avgrensningen de omtaler. De minst nyttige bøkene, artiklene, osv., er dem som insisterer på at deres historisk utgangspunkt og deres geografiske avgrensing er det eneste relevante, og at kun ett ståsted er gyldig. 

Vi leser nyheter for å danne oss et inntrykk, og inntrykkene bidrar til en oppfatning. Dersom den oppfatningen bekreftes av videre nyheter og inntrykk, bygger vi oss over tid en overbevisning og bestemte holdninger. All mulig forskning viser at overbevisninger og holdninger er temmelig rigide, dvs., vil har en tendens til å holde fast ved dem også når de får motbør.

Den som har levd en stund vil ha oppdaget at de holdningene vi anså for selvsagte og skuddsikre i yngre dager, ikke lenger holder. 

En fri og uavhengig presse viser seg å være helt avgjørende for et demokrati, og de som formidler nyheter har derfor et stort ansvar. For å si det forsiktig, varierer det en del hvordan dette ansvaret skjøttes. Her er noen retningslinjer (mye inspirert av denne plakaten): 

• I krig og stridshandlinger er det mye usikkerhet, slik at nesten alle nyheter er midlertidige (og de fleste tar mer eller mindre feil). Og innen fakta er avklarte, har interessen flyttet seg til det nye usikre. Det lønner seg å komme innom en sak et par uker senere og se hva som er skjedd med det som først ble presentert som fakta.
• Se alltid veldig nøye på hvem som er kilden til en opplysning, og særlig når det er tall. Parter i en konflikt har alltid en interesse av å påvirke og helst kontrollere nyhetsbildet. Noen (for eksempel Hamas og organisasjoner de kontrollerer) lyver og finner på ting, andre (for eksempel IDF) er selektive i det de formidler. Selv journalister og antatt nøytrale observatører kan være begrenset i hva de ser og hva de kan dele. 
• Analytikere, kommentatorer, osv. har ikke flere opplysninger enn oss andre, men de presses eller oppmuntres ofte til å komme med karakteristikker som er temmelig løst funderte (slike gir gode overskrifter). De som uttrykker seg kategorisk har oftest dårlig troverdighet; og se ellers etter forbehold som "kan..."
• Legg også merke til om oppsiktsvekkende karakteristikk eller forhastede konklusjoner utfordres i dekningen. 
• Det er en fordel å kunne engelsk (og gjerne også tysk eller fransk). De store engelskspråklige, redaktørstyrte plattformene har jevnt over et bredere utvalg av flinke kommentaroer og analytikere. Les flere perspektiver på samme sak, legg merke til hvordan ditt perspektiv påvirkes av dette.
• (Gode OSINT-kilder er åpne om usikkerheten i det de undersøker og er som regel kritiske til primærkilder. Jeg synes de egner seg godt til å forstå hva vi egentlig ikke vet, men de må brukes med stor varsomhet. )

Hvis du følger debatten: 

I offentlig ordsskifte er det videre slik at debatten ofte blir dialektisk, dvs., en part argumenterer for en side og en annen det motsatte. Dette skal ikke være som en fotballkamp: Poenget med denne formen er i utgangspunktet ikke at publikum skal velge en seierherre (mer om det under), men at partene skal presse hverandre til å presisere, utdype, fremfor alt begrunne sine synspunkter. En god debatt er en som fremfor alt gjør publikum klokere. En dårlig debatt er en som gjør skyttergravene dypere.

Derfor lønner det seg å følge godt med på argumentasjonsformen. Det er, for eksempel. lite produktivt om et innlegg bruker en omstridt karakteristikk som et premiss for all videre diskusjon; eller forsøker konsekvent å avlede debatten inn på emner eller argumentasjon som ikke er relevant for emnet som diskuteres. 

Debatt som verbal gladiatorsport er mer underholdende, men oftere fordummende enn opplysende. Når programledere inn ulike sider for å skape "balanse" blir det temperatur, men det kunne vært nyttigere med parter som forsøkte å nyansere. Legg merke til hvor ofte du tar parti med en part av årsaker som ikke har noe med hennes sak og/eller argumenter å gjøre. 

Hvis vi skal være ærlige om debattprestasjon, bør vi berømme dem som på forbilledlig vis fremmer sin sak, uansett om de greier å overbevise oss.