Klyper Israel for hardt?

Diskusjonen om Israels militære virkemidler preges av mye mer skråsikkerhet enn saklig problematisering. Her forklarer jeg hvorfor man ikke skal gripe til forhastede konklusjoner.

Noe av årsaken til at militæret i demokratiske land er underlagt sivil, politisk ledelse, er at krigføringens virkemidler til syvende og sist er et politisk ansvar. Beretninger om beslutningsprosesser bak kulissene i ulike kriger viser at det ofte foregikk gjennom forhandlinger, til og med åpen konflikt, mellom generaler som kunne mene at politikerne var for harde, for myke, for dristige eller for varsomme i sine ønsker; og politiske ledere med tilsvarende klager om generalene. 

Til sist er det politisk ledelse som bestemmer.

Det er greit å ha dette i bakhodet når man vurderer om Israel går for hardt (eller for forsiktig) til verks mot mål i Gaza (og andre steder).

Når land går til krig, så har de et formål med det - som regel å vinne krigen. Hva "seier" betyr kan imidlertid variere. Seier for Ukraina er at den ukrainske regjeringen kontrollerer områder de anser som ukrainske. Seier for de allierte under annen verdenskrig var at Tyskland og Japan kapitulerte uten betingelser. 

Seier for Israel i denne krigen er at gislene frigis og Hamas ikke lenger styrer Gaza. 

Israel regner dette som en eksistensiell krig. 

Det er i denne sammenhengen svært problematisk at Israel styres av Netanyahu, som synes å være helt blind for nyanser, er lite strategisk anlagt, forstår ikke samarbeid som noe annet til å fremme seg selv, og refleksivt slår hardt og stiller spørsmål etterpå. At hans mandat bygger på rasistiske og anti-demokratiske grupper, gjør det enda verre. 

Vi som sitter i trygge Norge med stor strategisk dybde skal være forsiktige med å være for skråsikre

Det kan være at de rette beslutningene tas på politisk nivå, men det er all grunn til å være skeptisk og bekymret.

På militært nivå - det generalene skal gjøre - er å planlegge og iverksette de militære tiltakene som oppnår målet. Jo mer desperat situasjonen er, jo mer desperate virkemidler blir også aktuelle. Årsaken til at missiler med atomvåpen peker på russiske og amerikanske byer er nettopp for å avskrekke med at en desperasjon situasjon vil gjengjeldes med desperate midler. 

Imidlertid - som åpenbart ikke kan presiseres nok - betyr ikke "proporsjonalitet" at man skal lage en jevn kamp. Det betyr at generalene ikke skal bruke sterkere virkemidler og ta mindre hensyn enn det som det militære målet kan rettferdiggjøre. De kjemper kriger for å vinne dem, så snart som mulig og med færrest mulig tap på sine egne.

Alt dette gjør kritiske spørsmål aldeles berettigede, men vi må antagelig vente lenge på svar. IDF har en hel stab med jurister som skal vurdere alle mål og virkemidler i lys av folkerettslige prinsipper, men de avgir en vurdering og ikke beslutning. Offiserer kan overstyre dem, og beslutningsgrunnlaget kan være dårlig. 

Det er også overordnede spørsmål med den underliggende militære doktrinen, altså å bombe mål som er nær, ved, eller oppå sivile personer, bygninger og infrastruktur, for så å følge opp med en bakkeinvasjon er effektiv, berettiget og tar nok humanitære hensyn. Og videre om selve gjennomføringen gir ikke-stridende nok anledning til å beskytte seg selv, uten at det også gir Hamas altfor store fordeler.

Når man stiller kritiske spørsmål bør man også lytte til svarene. Jeg har til gode å høre en militær ekspert som fremmer noen annen militær strategi enn å bombe i forkant av en bakkeoperasjon, og det er - som jeg har påpekt før - veldig vanskelig å få pålitelige opplysninger om IDFs valg må bombemål.