Asymmetrisk krig og folkerett

 Det er påpekt at både Israel og Palestina (dvs PA) har tiltrådt Geneve-konvensjonene, og at partene følgelig er forpliktet til å følge folkeretten. Da skulle den formaliteten være i orden.

Det er lite som tyder på at Hamas er innforståtte med dette, for de bryter folkeretten ved enhver tenkelig anledning. Eller rettere sagt: de ser helt bort fra den. Om det er fordi de ikke vil være bundet av PAs forpliktelser eller synes Geneve-konvensjonen er helt irrelevant, er vanskelig å vite.

Dette blir dermed som en fotballkamp der det ene laget stiller med balltrær og vernesko og har som mål å banke opp motparten. Det blir i hvert fall ikke fotball av det.

Ikke desto mindre har beskyttede personer krav på beskyttelse, men det er uklart for meg på hvilken måte. For eksempel, selv om bruk av menneskelige skjold i seg selv er en krigsforbrytelse, gir ikke det den andre parten rett til å bare se bort fra hensynet til disse menneskene. 

Det er likevel ikke enkelt, for en part har også rett til å hindre den andre fra å bruke ulovlige virkemidler. Altså gjøre det nytteløst å bruke menneskelige skjold. Det burde være helt åpenbar at Hamas ikke avstår fra krigsforbrytelser ut fra dydsetikk.

Prinsippet om nødvendighet og proporsjonalitet gir en part lovlig rett til å utvikle virkemidler som beseirer den andres metoder, også når disse metodene er ulovlige. Det kan ikke være slik at en part - simpelthen ved å bryte loven - beseirer den andre. 

Hadde jeg visst hvordan dette kunne og burde gjøres hadde jeg antagelig ikke fått lov til å diskutere det. Jeg har en mistanke om at folkerettslige og generelt humanitære hensyn krever en kreativ kombinasjon av mange tilnærminger. Noe av utfordringen kan være å skape sporbarhet i beslutninger som gir folkerettslig sporbarhet.

Dette med folkemord

Valg av ord er viktige, og "folkemord" betyr noe helt spesielt, ikke nødvendigvis det du mener det bør bety. Bruk det med varsomhet.

Begrepet "folkemord" ble først beskrevet av Raphael Lemkin og defineres i folkemordskonvensjonen som: 

I nærværende konvensjon betyr folkemord en hvilken som helst av følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:

a) å drepe medlemmer av gruppen;

b) å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;

c) bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;

d) å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;

e) med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.

Som HL-senteret og mange andre påpeker, er det avgjørende moment her hensikten med handlingene som beskrives. At mennesker dør, drepes, eller myrdes, utarmes, osv., kan (avhengig av andre kriterier) være avskyelig eller ulovlig, men er likevel ikke folkemord. (Jeg vil anbefale oppriktig interesserte å lese Samantha Powers' bok "A Problem From Hell" som en god innføring i saken.)

Det er mye som kan diskuteres med dette, særlig om handlinger (uansett hensikt) har samme konsekvens som folkemord skal fritas for begrepet. Ikke noe vi får avklart her.

Men om hverken konsekvens eller hensikt er folkemord, er anklagen åpenbart grunnløs, og det som verre er: utvanner et begrep som er viktig, og som Vesten har forsømt etter annen verdenskrig. 

Hverken i noen påviselig hensikt eller i konsekvens utgjør Israels krigshandlinger folkemord i Gaza. 

Dette med krigsforbrytelser

At sivile dør i krig er meningsløst og forferdelig, men ikke nødvendigvis resultat av en krigsforbrytelse. Denne realitet er smertefull og frustrerende.

Som min far sa, er det vanskelig å tenke seg noe mer iboende lovløst enn krig. Geneve-konvensjonene  og andre lover for krigføring er også da en rekke kompromissløsninger på helt umulige dilemmaer. 

Derfor er mye av det ikke akkurat intuitivt. Ting som virker helt grusomme, kan være "lovlige", og ting som virker helt tilforlatelige kan være "ulovlige." 

En effekt som frenstår avsindig gal, trenger ikke å skyldes en krigsforbrytelse. 

Jeg forstår at dette virker forstyrrende og absurd. I hvert fall håper jeg at det virker slik, for hvis vi skal motarbeide krig kan vi aldri miste av syne hvor absolutt forferdelig det er. 

Men for at vi skal dømme handlinger basert på juss (eller moral) må vi også kunne trekke gode juridiske og moralske skillelinjer.

Jeg utgir meg ikke for å være en folkerettsekspert generelt eller på krigsforbrytelser spesielt, men jeg har lest en god del av det slike har skrevet. Og det er frustrerende lesning, for det er mer "det kommer an på" enn det som er betryggende, og det det kommer an på er ofte (men ikke alltid) usikkert. 

Jeg skal likevel forsøke meg på å forklare det jeg kan forstå. Saklige tilbakemeldinger for å forbedre dette tas i mot med takk.

I IHL (International Humanitarian Law) legger til grunn fire prinsipper for krigføring: Prinsippene om nødvendighet, proporsjonalitet, unødige lidelser og "humanity" ("menneskelighet", selv om jeg synes krig på en måte motbeviser at "menneskelighet" i seg selv er en dyd).

Som IRCRC og mange andre påpeker, er disse prinsippene lette å slutte seg til som idealer, men mye vanskeligere å finne ut av i praksis.

Vanskeligheten består i flere forhold, blant annet at:

• Det er store spenninger mellom prinsippene i praksis, og særlig mellom nødvendighet og alt annet. Krigende parter har altså lov til å gjøre det som er nødvendig for å svekke fienden og derved vinne. Men ikke mer dersom det bryter med de andre prinsippene. 
• Mye går på intensjon og informasjon. Altså, om en handling er en krigsforbrytelse, innebærer prinsippet om "nødvendighet" om handlemåten er proporsjonal, eller altså tilstrekkelig til formålet men ikke til andre formål. Og det forutsetter at vi også kan vite nok om den taktiske situasjonen til å kalibrere virkemiddelet riktig. 

Dette gjør altså at man må kunne sette seg inn hodene til beslutningstagerne for å fastslå hva de ville utrette, hvilken informasjon de hadde for å bestemme mål og virkemiddel, og hva de konkret bestemte der og da. De fleste vestlige land (inkludert Israel) har jurister som er i konstant kontakt med beslutningstagere for å vurdere disse avveiningene og dokumentere grunnlaget for beslutningene.

Derfor presiserer folkerettseksperter at "slik-og-slik kan være en krigsforbrytelse". Det er svært vanskelig å innhente nok opplysninger til å vite helt sikkert om det er det ene eller det andre.

En ting til jeg vil presisere: selv om ordet "sivile" (eller noe retorisk: "uskyldige sivile") brukes, definerer folkeretten "beskyttede personer", dvs. de som tilhører visse grupper, som partene skal ta spesielt hensyn til. Dette innbefatter ikke-stridende sivile, ikke-stridende mindreårige, osv., men også militære krigsfanger.  

For å ta noen aktuelle eksempler:

• Dersom en bombe faller på parkeringsplassen foran et sykehus, er det aktuelt å finne ut av hva som var formålet med bomben, om det var legitime militære mål i parkeringsplassen eller i nærheten, og disse målene var viktige nok til å rettferdiggjøre bruk av denne type bombe, og om det var gjort forholdsregler for å minimere sannsynligheten for at det gikk utover beskyttede grupper. Det er ikke lett for utenforstående å vite svaret på noen av disse spørsmålene. Hvis bomben landet der på grunn av en feil, kan det likevel være en krigsforbrytelse om avsenderen ikke tok hensyn til at det kunne gå galt.
• Dersom en bombe treffer en boligbygning som også inneholder legitime militære mål, er det enda mer komplisert. Det skal være et veldig viktig militært mål til for å rettferdiggjøre angrep på en boligblokk der mange beskyttede personer holder til. Men det er jo også en krigsforbrytelse å bruke beskyttede personer som vern (menneskelige skjold) mot angrep på legitime mål. Likevel står ikke avsender fritt til å beskyte et mål uten å ta hensyn til de menneskelige skjoldene - en forbrytelse rettferdiggjør ikke uten videre en annen.
• Krigføring på bakken i byer. Jeg vil anbefale alle interesserte til å lese Black Hawk Down (filmen forklarer mindre) for å forstå hvilket helvete krigføring i byer er. Soldater forventes å ta noe risiko for å unngå tap av beskyttede personer, men de har også rett til å holde seg i live. 

Dette hindrer ikke kritikk på militærfaglig eller politisk nivå. Ting kan være uoverveide og virke mot sin hensikt selv om de ikke er ulovlige.

Jeg har laget følgende flytdiagram som kanskje kan være til hjelp:

 

Å skille problemstillinger

Hvis det er en bok jeg kunne hatt lyst til å skrive, så er det ikke den definitive om konflikt(ene) rundt Israel, men heller en bok om hvorfor det er så vanskelig å skrive noe definitivt. Alt henger sammen med alt, og hvordan du ser på ting er avhengig av hvilken kontekst, hvilket aggregasjonsnivå og hvilken tidsperiode du synes er mest meningsfull.

Dette ser vi tydelig i at debatten om Israel og palestinerne/araberlandene/regionen alltid lider under at vanskeligheter med å etablere premisser for videre diskusjon. 

Likevel må vi lære oss å ha flere tanker i hodet samtidig for å kunne diskutere noenlunde fornuftig om det som foregår. La meg derfor fremme disse påstandene hver for seg og forklare hvorfor de bør holdes fra hverandre, i hvert fall inntil videre. 

Hamas' formål og midler kan ikke tåles. Punktum.

Årsaken til at Israel reagerte så sterkt på Guterres' utsagn om at 7. oktober-massakren "ikke skjedde i et vakum" var at det var et selvsagt utsagn som kamuflerte et for Israel uholdbart poeng. Enkelte handlemåter er avskyelige uansett hva man kunne anta motiverer dem, og nå viser det seg i tillegg at Hamas aldri har løyet om sitt formål, nemlig å tømme dagens Israel for jøder (og trolig alle andre som ikke passer inn i deres målbilde). 

Det burde ikke kreve mye å forstå at Hamas i sin handlemåte og ved sine mål er et totalt hinder for fred mellom Israel og palestinerne. Det hender at gode saker har dårlige forkjempere og motsatt; men Hamas er et hinder for ethvert fremskritt vi kunne slutte oss til. Hverken deres mål eller deres middel kan forstås som noe annet enn ondskap. Hva meg angår bruker de palestinernes (gode) sak som gissel også.

Israels plikt til selvforsvar

Land har ikke bare en "rett" men også en plikt til å forsvare sine borgere, og jo større trusselen er, jo tyngre virkemidler er aktuelle. Dette er forsåvidt uavhengig av hvilke forhold som har skapt trusselen. Det er vanskelig for oss i Norge å forestille seg en slik problemstilling, for det er lenge siden vi har opplevd en eksistensiell trussel mot våre liv og vår identitet.

Eller for å si det på en annen måte: fordi Israels regjering har en plikt til å beskytte (alle) sine borgere, har de også en rett til å ta i bruk alle nødvendige (og lovlige) virkemidler for å gjøre det. Hva man måtte mene om landets ansvar for at trusselen har oppstått påvirker ikke denne plikten eller retten. 

Forholdet mellom Israel og palestinerne

Det har fra flere hold (blant annet Biden) og i det offentlige kommet ønske/krav om Israel må legge om sin politikk overfor palestinerne på Vestbredden og i Gaza for å sikre langvarig fred og stabilitet etter at denne krigen er over. Her er det masse å diskutere og være uenige om, og jeg håper faktisk det blir mer debatt om dette, forhåpentligvis på et høyere nivå enn det har vært på lang tid.

For egen del håper jeg at dette fører til at Israel og palestinerne - trolig med hjelp av konstruktive tredeparter - finner en vei ut av uføret som så lenge har dominert deres liv.  

Hva med våpenhvile?

Slik blant annet denne vitenskapelige artikkelen påpeker, er det mange faktorer som påvirker muligheter og vilje til våpenhvile. Det er nemlig ikke slik at våpenhvile i seg selv reflekterer fredsvilje, selv om det - særlig utenfra - fremstår som et høyst nødvendig avbrudd i krigshandlinger.

Den generelle regelen er at parter i krig i første rekke ønsker å påvirke ting i deres favør. Hva det betyr er ikke alltid lett å vite. I tillegg til generelt kaos og usikkerhet i krig, vil jo heller ikke parter røpe informasjon om sin egen situasjon og ofte ikke hva de vet om motpartens. 

Det beste scenarioet er at våpenhvile er første trinn i retning av at stridighetene opphører for godt og at det legges til rette for fredsforhandlinger og varig fred. Det verste scenarioet er at våpenhvile fører til at krigen forlenges og fører til mer død og fordervelse.

Derfor skuer man som regel en parts ønske om våpenhvile med en del skepsis. Det kan være at de simpelthen ønsker et pusterom for å (gjen)oppbygge en fordel rundt neste sving; og da kan man neppe bebreide den andre part for å ville nekte dem det.

Forhandlinger om våpenhvile foregår følgelig ofte indirekte, altså at en tredjepart har noenlunde tillit til, megler betingelsene.

Såkalt "humanitær" våpenhvile høres bra ut, men det er vanskelig å være for skeptisk til vikarierende motiver hos de krigende. Forhandlingene må jo da gå ut på at 1) det skjer ting som faktisk tjener det humanitære formålet (det skal man ikke ta for gitt), og 2) situasjonen ellers "fryser" slik at en part ikke benytter anledningen til å endre forholdet mellom de krigende.

Så til Gaza: All informasjon fra området er høyst usikkert. Det finnes ikke uavhengige observatører som kan melde tilbake om det, og begge/alle parter har en interesse av å kontrollere hvilken informasjon som blir kjent. Og så er det jo mye de heller ikke vet.

Å kreve våpenhvile som et ideal virker derfor noe naivt og virkelighetsfjernt. Kriger kjempes for å vinnes, og det står mye på spill for begge parter. Det som er nødvendig er flinke forhandlere som har fleksibilitet nok til å finne løsninger som fungerer for begge.

Det hører også med i akkurat denne saken at dette ikke er en krig om hvor grensen mellom to land skal gå, eller hvem som skal kontrollere hvilke ressurser.