Hva med våpenhvile?

Slik blant annet denne vitenskapelige artikkelen påpeker, er det mange faktorer som påvirker muligheter og vilje til våpenhvile. Det er nemlig ikke slik at våpenhvile i seg selv reflekterer fredsvilje, selv om det - særlig utenfra - fremstår som et høyst nødvendig avbrudd i krigshandlinger.

Den generelle regelen er at parter i krig i første rekke ønsker å påvirke ting i deres favør. Hva det betyr er ikke alltid lett å vite. I tillegg til generelt kaos og usikkerhet i krig, vil jo heller ikke parter røpe informasjon om sin egen situasjon og ofte ikke hva de vet om motpartens. 

Det beste scenarioet er at våpenhvile er første trinn i retning av at stridighetene opphører for godt og at det legges til rette for fredsforhandlinger og varig fred. Det verste scenarioet er at våpenhvile fører til at krigen forlenges og fører til mer død og fordervelse.

Derfor skuer man som regel en parts ønske om våpenhvile med en del skepsis. Det kan være at de simpelthen ønsker et pusterom for å (gjen)oppbygge en fordel rundt neste sving; og da kan man neppe bebreide den andre part for å ville nekte dem det.

Forhandlinger om våpenhvile foregår følgelig ofte indirekte, altså at en tredjepart har noenlunde tillit til, megler betingelsene.

Såkalt "humanitær" våpenhvile høres bra ut, men det er vanskelig å være for skeptisk til vikarierende motiver hos de krigende. Forhandlingene må jo da gå ut på at 1) det skjer ting som faktisk tjener det humanitære formålet (det skal man ikke ta for gitt), og 2) situasjonen ellers "fryser" slik at en part ikke benytter anledningen til å endre forholdet mellom de krigende.

Så til Gaza: All informasjon fra området er høyst usikkert. Det finnes ikke uavhengige observatører som kan melde tilbake om det, og begge/alle parter har en interesse av å kontrollere hvilken informasjon som blir kjent. Og så er det jo mye de heller ikke vet.

Å kreve våpenhvile som et ideal virker derfor noe naivt og virkelighetsfjernt. Kriger kjempes for å vinnes, og det står mye på spill for begge parter. Det som er nødvendig er flinke forhandlere som har fleksibilitet nok til å finne løsninger som fungerer for begge.

Det hører også med i akkurat denne saken at dette ikke er en krig om hvor grensen mellom to land skal gå, eller hvem som skal kontrollere hvilke ressurser.