Om dødstallene i Gaza

 Vestlige media gjengir dødstallene som kunngjøres av palestinske helsemyndigheter i Gaza, og dette skaper naturlig nok enormt med forargelse. Særlig når en så stor andel av de meldte døde er barn.

Jeg har ennå ikke funnet en god tabulær oversikt over disse tallene som viser dato, alder, kjønn, osv. Flere media, bl.a. BBC og VG sier at det ikke er "god grunn" til å tvile på at de er riktige, blant annet fordi det ved flere konfliktrunder har vist seg at de ikke var helt gale.

Det er fascinerende hvor mange som gir helt slipp på all kritisk vurdering av disse tallene. Og sånn for ordens skyld er det forferdelig når ikke-stridende drepes uansett om det er ti, tusen, eller ti tusen det er snakk om. Men hvis man først skal slå opp slike tall som et argument, er det verdt å ha i bakhodet:

• Hamas er i stand til å lyve når det tjener deres formål. Ettersom de beviselig er i stand til å myrde, torturere, voldta og kidnappe, så kan man trygt anta at de er i stand til å lyve. At en fascistisk terrororganisasjon skal ha formodningen på sin side fremstår som overmåte naivt.
• Hamas har en åpenbar interesse av at dødstallene er så høye som mulig, av årsaker som er blitt åpenbare i reaksjonene tallene avstedkommer.
• Hamas oppgir ikke hvor mange av de døde var stridende eller ikke-stridende. Vi kan anta at en vesentlig del er stridende .
• Det er også sannsynlig at mange barn mellom, la oss si fra 13 og opp til 18 også er stridende. Som ikke gjør dødsfallene mindre tragiske, men av årsaker Israel ikke kan lastes for.
• Enda mer komplisert blir det hvis vi tar høyde for ikke-stridende som blir tvunget til å "beskytte" militære mål som menneskelige skjold, eller blir forhindret fra å flykte. Israel er forpliktet til å ta hensyn til risikoen for at disse går med, men ikke til å avstå fra målene på grunn av dem.
• Til sist i denne omgang drepes også et vesentlig antall som følge av feilskyting av raketter fra Gaza mot Israel.

Jeg vet naturligvis ikke hvor stor effekt dette har på å finne det reelle tallet, men å bare akseptere Hamas på sitt ord og gjengi tallene som "antall sivile drept av Israel i Gaza" fremstår som en spesielt ondartet form for ønsketenkning. 

For eller mot tostatsløsning?

Det er de siste årene blitt vanlig å signalisere sin fredsvilje ved å kreve "tostatsløsning" på konflikten mellom Israel og palestinerne.

For de aller fleste tror jeg dette markeres som et alternativ til dagens situasjon, som jeg også tror de aller fleste anser som uholdbar og lite bækraftig. Også jeg.

Derfor hender det at folk spør meg om jeg er for en tostatsløsning når (jeg tror) de egentlig spør om jeg synes det er ok med dagens situasjon. Jeg synes overhodet ikke dagens situasjon er ok.

Det jeg er for, er den løsningen partene kan bli enige om, og som gir alle utsikter til fred - dvs., ikke bare fravær av vold og trusler om det, men også demokrati med full kulturell, politisk og religiøs utfoldelse, økonomisk bærekraftig utvikling, og helst samarbeid på alle fronter.

Jeg er ikke smart nok til å vite hva en slik løsning går ut på. Det kan godt være det er en tostatsløsning, og jeg er på ingen måte mot det; men jeg ser også at segregeringen av israelere og palestinere som følge av Oslo-avtalen har gjort at de to gruppene i stor grad er fremmedgjorte fra hverandre. Jeg er også skeptisk til at noen hard grense vil forbedre klimaet med gjensidig mistillit, frustrasjon og sinne. 

Og jeg har i hvert fall ikke noen tro på at en løsning som påtvinges partene vil føre til noe godt.

Denne holdningen: "Jeg er usikker på hva som er beste vei ut av uføret men går inn for at partene jobber seg frem til det" egner seg dårlig til en parole, men så har jeg veldig liten tro på at paroler løser noe som helst. 

Min fornemmelse er at flere ting må skje på en gang, og ingen av dem er enkle:

• Partene må venne seg til tanken at de sitter i samme båt og ingen kommer til å flytte seg. Dette vil kreve smertefulle kompromisser i fremtiden.
• Det finnes ingen løsning uten at begge partene får leve i et demokrati. 
• Gjensidig tillit og troverdighet må bygges kloss for kloss, og det må være toleranse for tilbakeslag, feiltrinn, osv. 
• Det må derfor være aksept for flere og mer synlige samarbeidsprosjekter, særlig innenfor kultur, økonomi og utdannelse. Her kan eksterne aktører spille en viktig rolle, også for eksempel Norge

Men dette er bare min fornemmelse.

Klyper Israel for hardt?

Diskusjonen om Israels militære virkemidler preges av mye mer skråsikkerhet enn saklig problematisering. Her forklarer jeg hvorfor man ikke skal gripe til forhastede konklusjoner.

Noe av årsaken til at militæret i demokratiske land er underlagt sivil, politisk ledelse, er at krigføringens virkemidler til syvende og sist er et politisk ansvar. Beretninger om beslutningsprosesser bak kulissene i ulike kriger viser at det ofte foregikk gjennom forhandlinger, til og med åpen konflikt, mellom generaler som kunne mene at politikerne var for harde, for myke, for dristige eller for varsomme i sine ønsker; og politiske ledere med tilsvarende klager om generalene. 

Til sist er det politisk ledelse som bestemmer.

Det er greit å ha dette i bakhodet når man vurderer om Israel går for hardt (eller for forsiktig) til verks mot mål i Gaza (og andre steder).

Når land går til krig, så har de et formål med det - som regel å vinne krigen. Hva "seier" betyr kan imidlertid variere. Seier for Ukraina er at den ukrainske regjeringen kontrollerer områder de anser som ukrainske. Seier for de allierte under annen verdenskrig var at Tyskland og Japan kapitulerte uten betingelser. 

Seier for Israel i denne krigen er at gislene frigis og Hamas ikke lenger styrer Gaza. 

Israel regner dette som en eksistensiell krig. 

Det er i denne sammenhengen svært problematisk at Israel styres av Netanyahu, som synes å være helt blind for nyanser, er lite strategisk anlagt, forstår ikke samarbeid som noe annet til å fremme seg selv, og refleksivt slår hardt og stiller spørsmål etterpå. At hans mandat bygger på rasistiske og anti-demokratiske grupper, gjør det enda verre. 

Vi som sitter i trygge Norge med stor strategisk dybde skal være forsiktige med å være for skråsikre

Det kan være at de rette beslutningene tas på politisk nivå, men det er all grunn til å være skeptisk og bekymret.

På militært nivå - det generalene skal gjøre - er å planlegge og iverksette de militære tiltakene som oppnår målet. Jo mer desperat situasjonen er, jo mer desperate virkemidler blir også aktuelle. Årsaken til at missiler med atomvåpen peker på russiske og amerikanske byer er nettopp for å avskrekke med at en desperasjon situasjon vil gjengjeldes med desperate midler. 

Imidlertid - som åpenbart ikke kan presiseres nok - betyr ikke "proporsjonalitet" at man skal lage en jevn kamp. Det betyr at generalene ikke skal bruke sterkere virkemidler og ta mindre hensyn enn det som det militære målet kan rettferdiggjøre. De kjemper kriger for å vinne dem, så snart som mulig og med færrest mulig tap på sine egne.

Alt dette gjør kritiske spørsmål aldeles berettigede, men vi må antagelig vente lenge på svar. IDF har en hel stab med jurister som skal vurdere alle mål og virkemidler i lys av folkerettslige prinsipper, men de avgir en vurdering og ikke beslutning. Offiserer kan overstyre dem, og beslutningsgrunnlaget kan være dårlig. 

Det er også overordnede spørsmål med den underliggende militære doktrinen, altså å bombe mål som er nær, ved, eller oppå sivile personer, bygninger og infrastruktur, for så å følge opp med en bakkeinvasjon er effektiv, berettiget og tar nok humanitære hensyn. Og videre om selve gjennomføringen gir ikke-stridende nok anledning til å beskytte seg selv, uten at det også gir Hamas altfor store fordeler.

Når man stiller kritiske spørsmål bør man også lytte til svarene. Jeg har til gode å høre en militær ekspert som fremmer noen annen militær strategi enn å bombe i forkant av en bakkeoperasjon, og det er - som jeg har påpekt før - veldig vanskelig å få pålitelige opplysninger om IDFs valg må bombemål.

Hvordan være vettug om Israel

Gjennom årene er jeg mange ganger blitt spurt: Når det gjelder Israel, hvilke nyhetskilder er pålitelige, hvilke nettsteder er objektive, hvilke bøker gir en god innføring?

Og jeg må ærlig si: ingen. Det er bare å erkjenne at dette emnet ikke egner seg til å forstå ved å lese et par bøker, en håndfull artikler og en nyhetssak i ny og ne. Den som ikke tror meg burde lese fem ulike kilder om en vilkårlig nyhetssak og oppdage at sannheten ikke er så enkel som de en enkel kilde vil ha det til.

Som Hanne Skartveit påpeker i dette glimrende innlegget;

'Alle som mener noe om denne konflikten, kan finne støtte for sine argumenter ut fra hvilket tidspunkt i historien de velger å gå inn. Ut fra hvilken side de velger å betrakte den. Og ut fra om de velger å se den i fugleperspektiv, med blikket over hele regionen. Eller om de velger å se den innenfor Israels og Palestinas grenser.'

Det er ikke mulig å finne en kilde som ikke begrenses av parametrene som Skartveit beskriver her. Derfor vil en kritisk leser være oppmerksomme på at han/hun alltid vil mangle deler av bildet.

En god tommelfingerregel er denne: De gode bøkene, artiklene, osv. er tydelige på hvilket ståsted de har, hvilket historisk utgangspunkt de velger og om den geografiske avgrensningen de omtaler. De minst nyttige bøkene, artiklene, osv., er dem som insisterer på at deres historisk utgangspunkt og deres geografiske avgrensing er det eneste relevante, og at kun ett ståsted er gyldig. 

Vi leser nyheter for å danne oss et inntrykk, og inntrykkene bidrar til en oppfatning. Dersom den oppfatningen bekreftes av videre nyheter og inntrykk, bygger vi oss over tid en overbevisning og bestemte holdninger. All mulig forskning viser at overbevisninger og holdninger er temmelig rigide, dvs., vil har en tendens til å holde fast ved dem også når de får motbør.

Den som har levd en stund vil ha oppdaget at de holdningene vi anså for selvsagte og skuddsikre i yngre dager, ikke lenger holder. 

En fri og uavhengig presse viser seg å være helt avgjørende for et demokrati, og de som formidler nyheter har derfor et stort ansvar. For å si det forsiktig, varierer det en del hvordan dette ansvaret skjøttes. Her er noen retningslinjer (mye inspirert av denne plakaten): 

• I krig og stridshandlinger er det mye usikkerhet, slik at nesten alle nyheter er midlertidige (og de fleste tar mer eller mindre feil). Og innen fakta er avklarte, har interessen flyttet seg til det nye usikre. Det lønner seg å komme innom en sak et par uker senere og se hva som er skjedd med det som først ble presentert som fakta.
• Se alltid veldig nøye på hvem som er kilden til en opplysning, og særlig når det er tall. Parter i en konflikt har alltid en interesse av å påvirke og helst kontrollere nyhetsbildet. Noen (for eksempel Hamas og organisasjoner de kontrollerer) lyver og finner på ting, andre (for eksempel IDF) er selektive i det de formidler. Selv journalister og antatt nøytrale observatører kan være begrenset i hva de ser og hva de kan dele. 
• Analytikere, kommentatorer, osv. har ikke flere opplysninger enn oss andre, men de presses eller oppmuntres ofte til å komme med karakteristikker som er temmelig løst funderte (slike gir gode overskrifter). De som uttrykker seg kategorisk har oftest dårlig troverdighet; og se ellers etter forbehold som "kan..."
• Legg også merke til om oppsiktsvekkende karakteristikk eller forhastede konklusjoner utfordres i dekningen. 
• Det er en fordel å kunne engelsk (og gjerne også tysk eller fransk). De store engelskspråklige, redaktørstyrte plattformene har jevnt over et bredere utvalg av flinke kommentaroer og analytikere. Les flere perspektiver på samme sak, legg merke til hvordan ditt perspektiv påvirkes av dette.
• (Gode OSINT-kilder er åpne om usikkerheten i det de undersøker og er som regel kritiske til primærkilder. Jeg synes de egner seg godt til å forstå hva vi egentlig ikke vet, men de må brukes med stor varsomhet. )

Hvis du følger debatten: 

I offentlig ordsskifte er det videre slik at debatten ofte blir dialektisk, dvs., en part argumenterer for en side og en annen det motsatte. Dette skal ikke være som en fotballkamp: Poenget med denne formen er i utgangspunktet ikke at publikum skal velge en seierherre (mer om det under), men at partene skal presse hverandre til å presisere, utdype, fremfor alt begrunne sine synspunkter. En god debatt er en som fremfor alt gjør publikum klokere. En dårlig debatt er en som gjør skyttergravene dypere.

Derfor lønner det seg å følge godt med på argumentasjonsformen. Det er, for eksempel. lite produktivt om et innlegg bruker en omstridt karakteristikk som et premiss for all videre diskusjon; eller forsøker konsekvent å avlede debatten inn på emner eller argumentasjon som ikke er relevant for emnet som diskuteres. 

Debatt som verbal gladiatorsport er mer underholdende, men oftere fordummende enn opplysende. Når programledere inn ulike sider for å skape "balanse" blir det temperatur, men det kunne vært nyttigere med parter som forsøkte å nyansere. Legg merke til hvor ofte du tar parti med en part av årsaker som ikke har noe med hennes sak og/eller argumenter å gjøre. 

Hvis vi skal være ærlige om debattprestasjon, bør vi berømme dem som på forbilledlig vis fremmer sin sak, uansett om de greier å overbevise oss.

Er det riktig å kreve en umiddelbar våpenhvile?

 

Det er - særlig i områder langt unna krigshandlingene i og omkring Israel - mange stemmer som ber om våpenhvile nå, fordi det er mange ikke-stridende, blant dem barn, som dør.

La meg først, for ordens skyld, påpeke at tallene vi får servert har sin opprinnelse fra Hamas eller er godkjente av dem. For egen del tror jeg at en organisasjon som myrder, voldtar, torturerer, osv., også er i stand til å lyve. Så hvis du skal vektlegge tall i ditt resonnement, så vit at antallet er høyst usikkert.

Uansett: det er ingen som bestrider at altfor mange blir drept i denne krigen. Om det er x eller x*100 barn som går med, er det for mange.

En ting til: Israel har to målsetninger for sin krigføring, nemlig at alle gislene frigis og at Hamas ikke lenger har makten i Gaza. Begge disse er helt legitime krav. Det er også tydelig, enten du, jeg eller noen andre liker det, at de ikke har tenkt å gi seg på disse. Om du synes at Hamas skal holde på gislene og/eller fortsette å styre Gaza, har vi en annen diskusjon. Du kan stoppe å lese her.

Spørsmålet er således hvordan dette skal utrettes. Jeg, og sikkert mange i Israel, er åpne for forslag.

I mellomtiden:

Hovedinnvendingen mot en umiddelbar våpenhvile går ut på at det vil gi Hamas en fordel, som de så kan bruke til flere terrorangrep, flere raketter og en lengre, mer blodig krig. Våpenhvile høres alltid bra ut, men det er ikke alltid det er det beste for menneskene som er satt i midten. Her må også tilføyes at Hamas ved 7. oktober-massakren har vist at de ikke bryr seg om betingelsene i en våpenhvile. 

Slik jeg forstår den taktiske situasjonen, er israelske styrker ved å kontrollere en stripe fra grensen til Gaza og til Middelhavet syd i evakueringssonen, samtidig som de beveger seg inn i evakueringssonen sydover fra (minst) to punkt. Såvidt jeg forstår har Israel fremdeles åpen minst to evakueringsruter fra nord til syd, og jeg antar at flyktningestrømmen overvåkes.

Israel er forpliktet til, så langt det er mulig, å la ikke-stridende komme seg trygt vekk fra kampsonen. Over halvparten av Gazas areal er også utenfor denne sonen. Det går rykter om at Hamas tvinger ikke-stridende til å bli i evakueringssonen, og det høres i hvert fall sannsynlig ut. Hamas tjener på at flest mulig dør i denne krigen, israelere eller palestinere.

De som roper høyest om våpenhvile er temmelig kategorisk om det hele, men virkeligheten er at våpenhvile alltid kommer som resultat av forhandlinger som begge parter i en konflikt går med på. Selv de som påtvinges partene fra utenforstående må fungere i praksis, for om en part bryter betingelsene, er det sjelden den andre parten vender det andre kinnet til. Og for den som har fulgt med på brutte våpenhviler før, skal det ikke mye til før noen finner et eller annet påskudd til å starte igjen. Ikke så rent sjeldent etter at de har oppnådd den fordelen de håpet våpenhvilen skulle gi dem.

Så selv om det sikkert føles godt å insistere på en umiddelbar våpenhvile, så har det liten mening med mindre begge parter ser sine interesser tjent med det og formålet er tydelig. Kanskje det er noe å sette seg inn i?

Asymmetrisk krig og folkerett

 Det er påpekt at både Israel og Palestina (dvs PA) har tiltrådt Geneve-konvensjonene, og at partene følgelig er forpliktet til å følge folkeretten. Da skulle den formaliteten være i orden.

Det er lite som tyder på at Hamas er innforståtte med dette, for de bryter folkeretten ved enhver tenkelig anledning. Eller rettere sagt: de ser helt bort fra den. Om det er fordi de ikke vil være bundet av PAs forpliktelser eller synes Geneve-konvensjonen er helt irrelevant, er vanskelig å vite.

Dette blir dermed som en fotballkamp der det ene laget stiller med balltrær og vernesko og har som mål å banke opp motparten. Det blir i hvert fall ikke fotball av det.

Ikke desto mindre har beskyttede personer krav på beskyttelse, men det er uklart for meg på hvilken måte. For eksempel, selv om bruk av menneskelige skjold i seg selv er en krigsforbrytelse, gir ikke det den andre parten rett til å bare se bort fra hensynet til disse menneskene. 

Det er likevel ikke enkelt, for en part har også rett til å hindre den andre fra å bruke ulovlige virkemidler. Altså gjøre det nytteløst å bruke menneskelige skjold. Det burde være helt åpenbar at Hamas ikke avstår fra krigsforbrytelser ut fra dydsetikk.

Prinsippet om nødvendighet og proporsjonalitet gir en part lovlig rett til å utvikle virkemidler som beseirer den andres metoder, også når disse metodene er ulovlige. Det kan ikke være slik at en part - simpelthen ved å bryte loven - beseirer den andre. 

Hadde jeg visst hvordan dette kunne og burde gjøres hadde jeg antagelig ikke fått lov til å diskutere det. Jeg har en mistanke om at folkerettslige og generelt humanitære hensyn krever en kreativ kombinasjon av mange tilnærminger. Noe av utfordringen kan være å skape sporbarhet i beslutninger som gir folkerettslig sporbarhet.

Dette med folkemord

Valg av ord er viktige, og "folkemord" betyr noe helt spesielt, ikke nødvendigvis det du mener det bør bety. Bruk det med varsomhet.

Begrepet "folkemord" ble først beskrevet av Raphael Lemkin og defineres i folkemordskonvensjonen som: 

I nærværende konvensjon betyr folkemord en hvilken som helst av følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:

a) å drepe medlemmer av gruppen;

b) å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;

c) bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;

d) å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;

e) med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.

Som HL-senteret og mange andre påpeker, er det avgjørende moment her hensikten med handlingene som beskrives. At mennesker dør, drepes, eller myrdes, utarmes, osv., kan (avhengig av andre kriterier) være avskyelig eller ulovlig, men er likevel ikke folkemord. (Jeg vil anbefale oppriktig interesserte å lese Samantha Powers' bok "A Problem From Hell" som en god innføring i saken.)

Det er mye som kan diskuteres med dette, særlig om handlinger (uansett hensikt) har samme konsekvens som folkemord skal fritas for begrepet. Ikke noe vi får avklart her.

Men om hverken konsekvens eller hensikt er folkemord, er anklagen åpenbart grunnløs, og det som verre er: utvanner et begrep som er viktig, og som Vesten har forsømt etter annen verdenskrig. 

Hverken i noen påviselig hensikt eller i konsekvens utgjør Israels krigshandlinger folkemord i Gaza. 

Dette med krigsforbrytelser

At sivile dør i krig er meningsløst og forferdelig, men ikke nødvendigvis resultat av en krigsforbrytelse. Denne realitet er smertefull og frustrerende.

Som min far sa, er det vanskelig å tenke seg noe mer iboende lovløst enn krig. Geneve-konvensjonene  og andre lover for krigføring er også da en rekke kompromissløsninger på helt umulige dilemmaer. 

Derfor er mye av det ikke akkurat intuitivt. Ting som virker helt grusomme, kan være "lovlige", og ting som virker helt tilforlatelige kan være "ulovlige." 

En effekt som frenstår avsindig gal, trenger ikke å skyldes en krigsforbrytelse. 

Jeg forstår at dette virker forstyrrende og absurd. I hvert fall håper jeg at det virker slik, for hvis vi skal motarbeide krig kan vi aldri miste av syne hvor absolutt forferdelig det er. 

Men for at vi skal dømme handlinger basert på juss (eller moral) må vi også kunne trekke gode juridiske og moralske skillelinjer.

Jeg utgir meg ikke for å være en folkerettsekspert generelt eller på krigsforbrytelser spesielt, men jeg har lest en god del av det slike har skrevet. Og det er frustrerende lesning, for det er mer "det kommer an på" enn det som er betryggende, og det det kommer an på er ofte (men ikke alltid) usikkert. 

Jeg skal likevel forsøke meg på å forklare det jeg kan forstå. Saklige tilbakemeldinger for å forbedre dette tas i mot med takk.

I IHL (International Humanitarian Law) legger til grunn fire prinsipper for krigføring: Prinsippene om nødvendighet, proporsjonalitet, unødige lidelser og "humanity" ("menneskelighet", selv om jeg synes krig på en måte motbeviser at "menneskelighet" i seg selv er en dyd).

Som IRCRC og mange andre påpeker, er disse prinsippene lette å slutte seg til som idealer, men mye vanskeligere å finne ut av i praksis.

Vanskeligheten består i flere forhold, blant annet at:

• Det er store spenninger mellom prinsippene i praksis, og særlig mellom nødvendighet og alt annet. Krigende parter har altså lov til å gjøre det som er nødvendig for å svekke fienden og derved vinne. Men ikke mer dersom det bryter med de andre prinsippene. 
• Mye går på intensjon og informasjon. Altså, om en handling er en krigsforbrytelse, innebærer prinsippet om "nødvendighet" om handlemåten er proporsjonal, eller altså tilstrekkelig til formålet men ikke til andre formål. Og det forutsetter at vi også kan vite nok om den taktiske situasjonen til å kalibrere virkemiddelet riktig. 

Dette gjør altså at man må kunne sette seg inn hodene til beslutningstagerne for å fastslå hva de ville utrette, hvilken informasjon de hadde for å bestemme mål og virkemiddel, og hva de konkret bestemte der og da. De fleste vestlige land (inkludert Israel) har jurister som er i konstant kontakt med beslutningstagere for å vurdere disse avveiningene og dokumentere grunnlaget for beslutningene.

Derfor presiserer folkerettseksperter at "slik-og-slik kan være en krigsforbrytelse". Det er svært vanskelig å innhente nok opplysninger til å vite helt sikkert om det er det ene eller det andre.

En ting til jeg vil presisere: selv om ordet "sivile" (eller noe retorisk: "uskyldige sivile") brukes, definerer folkeretten "beskyttede personer", dvs. de som tilhører visse grupper, som partene skal ta spesielt hensyn til. Dette innbefatter ikke-stridende sivile, ikke-stridende mindreårige, osv., men også militære krigsfanger.  

For å ta noen aktuelle eksempler:

• Dersom en bombe faller på parkeringsplassen foran et sykehus, er det aktuelt å finne ut av hva som var formålet med bomben, om det var legitime militære mål i parkeringsplassen eller i nærheten, og disse målene var viktige nok til å rettferdiggjøre bruk av denne type bombe, og om det var gjort forholdsregler for å minimere sannsynligheten for at det gikk utover beskyttede grupper. Det er ikke lett for utenforstående å vite svaret på noen av disse spørsmålene. Hvis bomben landet der på grunn av en feil, kan det likevel være en krigsforbrytelse om avsenderen ikke tok hensyn til at det kunne gå galt.
• Dersom en bombe treffer en boligbygning som også inneholder legitime militære mål, er det enda mer komplisert. Det skal være et veldig viktig militært mål til for å rettferdiggjøre angrep på en boligblokk der mange beskyttede personer holder til. Men det er jo også en krigsforbrytelse å bruke beskyttede personer som vern (menneskelige skjold) mot angrep på legitime mål. Likevel står ikke avsender fritt til å beskyte et mål uten å ta hensyn til de menneskelige skjoldene - en forbrytelse rettferdiggjør ikke uten videre en annen.
• Krigføring på bakken i byer. Jeg vil anbefale alle interesserte til å lese Black Hawk Down (filmen forklarer mindre) for å forstå hvilket helvete krigføring i byer er. Soldater forventes å ta noe risiko for å unngå tap av beskyttede personer, men de har også rett til å holde seg i live. 

Dette hindrer ikke kritikk på militærfaglig eller politisk nivå. Ting kan være uoverveide og virke mot sin hensikt selv om de ikke er ulovlige.

Jeg har laget følgende flytdiagram som kanskje kan være til hjelp:

 

Å skille problemstillinger

Hvis det er en bok jeg kunne hatt lyst til å skrive, så er det ikke den definitive om konflikt(ene) rundt Israel, men heller en bok om hvorfor det er så vanskelig å skrive noe definitivt. Alt henger sammen med alt, og hvordan du ser på ting er avhengig av hvilken kontekst, hvilket aggregasjonsnivå og hvilken tidsperiode du synes er mest meningsfull.

Dette ser vi tydelig i at debatten om Israel og palestinerne/araberlandene/regionen alltid lider under at vanskeligheter med å etablere premisser for videre diskusjon. 

Likevel må vi lære oss å ha flere tanker i hodet samtidig for å kunne diskutere noenlunde fornuftig om det som foregår. La meg derfor fremme disse påstandene hver for seg og forklare hvorfor de bør holdes fra hverandre, i hvert fall inntil videre. 

Hamas' formål og midler kan ikke tåles. Punktum.

Årsaken til at Israel reagerte så sterkt på Guterres' utsagn om at 7. oktober-massakren "ikke skjedde i et vakum" var at det var et selvsagt utsagn som kamuflerte et for Israel uholdbart poeng. Enkelte handlemåter er avskyelige uansett hva man kunne anta motiverer dem, og nå viser det seg i tillegg at Hamas aldri har løyet om sitt formål, nemlig å tømme dagens Israel for jøder (og trolig alle andre som ikke passer inn i deres målbilde). 

Det burde ikke kreve mye å forstå at Hamas i sin handlemåte og ved sine mål er et totalt hinder for fred mellom Israel og palestinerne. Det hender at gode saker har dårlige forkjempere og motsatt; men Hamas er et hinder for ethvert fremskritt vi kunne slutte oss til. Hverken deres mål eller deres middel kan forstås som noe annet enn ondskap. Hva meg angår bruker de palestinernes (gode) sak som gissel også.

Israels plikt til selvforsvar

Land har ikke bare en "rett" men også en plikt til å forsvare sine borgere, og jo større trusselen er, jo tyngre virkemidler er aktuelle. Dette er forsåvidt uavhengig av hvilke forhold som har skapt trusselen. Det er vanskelig for oss i Norge å forestille seg en slik problemstilling, for det er lenge siden vi har opplevd en eksistensiell trussel mot våre liv og vår identitet.

Eller for å si det på en annen måte: fordi Israels regjering har en plikt til å beskytte (alle) sine borgere, har de også en rett til å ta i bruk alle nødvendige (og lovlige) virkemidler for å gjøre det. Hva man måtte mene om landets ansvar for at trusselen har oppstått påvirker ikke denne plikten eller retten. 

Forholdet mellom Israel og palestinerne

Det har fra flere hold (blant annet Biden) og i det offentlige kommet ønske/krav om Israel må legge om sin politikk overfor palestinerne på Vestbredden og i Gaza for å sikre langvarig fred og stabilitet etter at denne krigen er over. Her er det masse å diskutere og være uenige om, og jeg håper faktisk det blir mer debatt om dette, forhåpentligvis på et høyere nivå enn det har vært på lang tid.

For egen del håper jeg at dette fører til at Israel og palestinerne - trolig med hjelp av konstruktive tredeparter - finner en vei ut av uføret som så lenge har dominert deres liv.  

Hva med våpenhvile?

Slik blant annet denne vitenskapelige artikkelen påpeker, er det mange faktorer som påvirker muligheter og vilje til våpenhvile. Det er nemlig ikke slik at våpenhvile i seg selv reflekterer fredsvilje, selv om det - særlig utenfra - fremstår som et høyst nødvendig avbrudd i krigshandlinger.

Den generelle regelen er at parter i krig i første rekke ønsker å påvirke ting i deres favør. Hva det betyr er ikke alltid lett å vite. I tillegg til generelt kaos og usikkerhet i krig, vil jo heller ikke parter røpe informasjon om sin egen situasjon og ofte ikke hva de vet om motpartens. 

Det beste scenarioet er at våpenhvile er første trinn i retning av at stridighetene opphører for godt og at det legges til rette for fredsforhandlinger og varig fred. Det verste scenarioet er at våpenhvile fører til at krigen forlenges og fører til mer død og fordervelse.

Derfor skuer man som regel en parts ønske om våpenhvile med en del skepsis. Det kan være at de simpelthen ønsker et pusterom for å (gjen)oppbygge en fordel rundt neste sving; og da kan man neppe bebreide den andre part for å ville nekte dem det.

Forhandlinger om våpenhvile foregår følgelig ofte indirekte, altså at en tredjepart har noenlunde tillit til, megler betingelsene.

Såkalt "humanitær" våpenhvile høres bra ut, men det er vanskelig å være for skeptisk til vikarierende motiver hos de krigende. Forhandlingene må jo da gå ut på at 1) det skjer ting som faktisk tjener det humanitære formålet (det skal man ikke ta for gitt), og 2) situasjonen ellers "fryser" slik at en part ikke benytter anledningen til å endre forholdet mellom de krigende.

Så til Gaza: All informasjon fra området er høyst usikkert. Det finnes ikke uavhengige observatører som kan melde tilbake om det, og begge/alle parter har en interesse av å kontrollere hvilken informasjon som blir kjent. Og så er det jo mye de heller ikke vet.

Å kreve våpenhvile som et ideal virker derfor noe naivt og virkelighetsfjernt. Kriger kjempes for å vinnes, og det står mye på spill for begge parter. Det som er nødvendig er flinke forhandlere som har fleksibilitet nok til å finne løsninger som fungerer for begge.

Det hører også med i akkurat denne saken at dette ikke er en krig om hvor grensen mellom to land skal gå, eller hvem som skal kontrollere hvilke ressurser.