I Norge er det visst verre å bli beskyldt for antisemittisme enn å bli utsatt for det

 Denne kom på siden til en Facebook-bekjent:

Jeg skal for argumentets skyld anta at disse påstandene er lagt frem i god tro og forklare hvorfor de ikke henger på greip:

La oss først så på empirien:

• Er det noe som tyder på at negativ omtale av Israel hemmes på noen måte? En undersøkelse fra VG om sin egen avis viste stor overvekt av "pro-palestinske" (som med svært få unntak er anti-israelske). Israel får mer og mer negativ omtale enn noe annet land. Krigen som Hamas startet 7. oktober har fullstendig overveldet nyhetsbildet, og dekningen har i all hovedsak dreid seg om palestinsk lidelse som følge av israelske handlinger.
• Antisemittismen er i stor vekst i Norge og Vesten forøvrig, og jøder føler seg stadig mer utrygge, også i Norge. 
• I Norge vist en undersøkelse gjort av HL-senteret at 50% av de spurte mener at Israels handlinger mot palestinerne kan likestilles med nazistenes folkemord mot jøder. Det er også mange "kunstverk" som forsøker å skape en slik ekvivalens.

Så på argumentasjonsformen:

• Det gjelder å differensiere mellom ulike former for negativ omtale. 
• Konstruktiv bygger på kildekritisk tilfang av data og nøye vurdering av hva de betyr; anvendelse av etterrettelig logikk, rimelige sammenligninger, og ikke minst et underliggende ønske om at ting skal bli bedre. Dette er aldri blitt omtalt som det minste jødefiendtlig, og tvert i mot er det masse av det internt i Israel og fra jøder. 
• Demonisering bygger på å velge påstander som passer narrativen og presentere disse som fakta, bruk av logiske feil i argumentasjonsformen, tilskriving av onde hensikter og/eller egenskaper, og ikke noe rom for forbedringer. Uansett hva intensjonen skulle være, er det påviselig at dette fremmer fordommer mot jøder. 
• Det er bare å følge med på slagordene og parolene i anti-israelske demonstrasjoner for å se hvor langt demoniseringen strekker seg.
• Det er helt absurd å påstå at all negativ omtale av Israel beskyldes for antisemittisme, men det ser ut som det motsatte er tilfellet: at all omtale av jøder og Israel skal fritas fra kritikk eller ansvar så lenge ordene "Israel" eller "sionister" inngår. 
• I Norge er det visst langt verre å bli beskyldt for antisemittisme enn å bli utsatt for det.

Uoversiktig status og usikker fremtid etter seks måneder med krig

Det har vært ulike fremstillinger og teorier om hvorfor Hamas iverksatte sin massakre 7. oktober og hva de ville oppnå med det. Ingen kan vite det sikkert, fordi Hamas ikke er en åpen organisasjon som gir allmennheten innsyn. Følgende virker meg sannsynlig for meg:

• Timingen for massakren henger sammen med tre forhold:
• Netanyahu-regjeringens prioritering av sikkerhet på Vestbredden, der høyreekstreme grupperinger i stadig økende grad har tillatt seg lovløshet og verre overfor sine palestinske naboer. Det gjorde at grensen mot Gaza var forholdsvis dårlig overvåket og bevoktet.
• Normaliseringsprosessen mellom Israel og stadig flere arabiske regimer, med usikre konsekvenser for palestinere generelt, men ganske sikkert for Hamas og andre som ønsker radikalisering.
• Oppfatningen om at samholdet i Israel hadde raknet som følge av massedemonstrasjoner for bevaring av prøvingsrett i månedene før 7. oktober.
• Strategien syntes å gå ut på å:
• Fange israelere og holde dem som gisler til gjengjeld for palestinske fanger. Israel slapp fri 1000 palestinske fanger for Gilad Shalit, og svært mange av dem var rettmessig dømte og innsatte terrorister som umiddelbart gikk tilbake til sitt virke.
• Mobilisere solidaritet i arabiske regimer som kunne reversere normaliseringsprosessen og derved gjøre Hamas til en maktfaktor utenfor Gaza og Vestbredden.
• Redusere Israels evne til å bekjempe Hamas ved å gjemme seg bak folkerettslig beskyttede mål, blant annet gislene selv, sivilbefolkningen på Gaza, sykehus, skoler, osv. og i et enormt tunnelnettverk finansiert av bistandsmidler fra velmenende vestlige land.
• Simpelthen overleve som organisasjon, slik at slike aksjoner kunne gjentas med stadig større effekt.
• Alliere seg bedre med Iran og Russland, som har sin egen interesse av å sette vestlig samhold på prøve.
• Alt dette satte israelere og det israelske politiske systemet i veldig vanskelige dilemmaer, blant annet:
• Netanyahu er Israels mest upopulære regjeringssjef gjennom tidene, innenlands såvel som utenlands. Regjeringer i krise trenger å ha et forråd med godvilje de kan brenne av, og Netanyahu var på minussiden overfor alle unntatt Ben Gvir og Smotrich.
• Militær taktikk i Gaza er - som jeg forklarer her - både krevende og nybrottsarbeid. Etter alt å dømme har IDF lært enormt mye, men det har kostet enormt både mht menneskeliv og materiell ødeleggelser. Slik jeg forstår situasjonen, er bakkeoperasjoner i Gaza blitt sterkt begrenset men også preget av at IDF kontrollerer slagmarken der de ferdes. 
• Israels todelte omdømme. Det er liksom opplest og vedtatt at Israel har tapt mye omdømme i Vesten som følge av døde og ødeleggelser i Gaza, men Israel må også ivareta sitt avskrekkende omdømme i sitt eget nabolag, men regimer og organisasjoner som fnyser av vestlige verdier. Netanyahu er tydelig på at han heller vil fryktes i sitt eget geografisk nabolag enn respekteres blant sin sivilisasjonsmessige krets. 
• Sikkerheten i landet. Store deler av nordlige Israel er nå evakuerte på grunn av uro fra Hizballah og Iran. Områdene nær grensen til Gaza må sikres, og det er en enorm påkjenning for israelere at Hamas, PIJ og andre bevarer evne til rakettutskying.
• Forholdet til palestinere i og omkring Israel. Mange har påpekt at Netanyahu-regjeringens uforsonlige og tildels fiendtlige politikk overfor palestinere både på Gaza og Vestbredden har styrket Hamas' ideologi og tilnærming som et alternativ til det ellers håpløse, maktesløse og inkompetende Fatah/PLO/PA. Som så mange kriger etter annen verdenskrig viser er det stor forskjell på å vinne en varm krig og få til en kald fred som kan tine over tid. 

Hva er ståa?

• På de aller fleste måter har Hamas mislykkes: IDF gjør det veldig bra med å beseire Hamas- og andre stridende på Gaza. I kulissene støtter de arabiske regimene Israel og bifaller Netanyahus hardhendte tilnærming. Israelere har samlet seg om å vinne krigen, og det er særlig de prodemokratiske gruppene som har stilt opp. Hamas har fått lite igjen for gislene, og folk i Gaza (som ikke er blinde for at Hamas feigt gjemmer seg bak dem) har lidd fryktelig. Hizballah og Iran har valgt å ikke eskalere, antagelig fordi de har sett at Israel har kampvilje og -evne.
• Det Hamas har lyktes over all forventning med, er å så splid og forvirring i vestlige land, og det har (perverst nok) gitt Hamas incentiv til å ofre flere av sine egne ikke-stridende. Netanyahu benytter seg også av denne vestlige svakheten til å vise verden hvor tøff han er som snakker USA midt i mot. 
• Det er fremdeles enorm uklarhet om hva som skjer etter at denne krigen (forhåpentligvis snart) er over, og det er dypt tragisk for palestinerne. Netanyahus regjering synes ikke å kunne en gang forholde seg til problemstillingen.

Hva er veien ut? Jeg har ikke gode løsninger, men her er noen tanker, som trolig vil virke helt håpløse men som kanskje kunne diskuteres:

• Vestlige makter må innrette sin politikk etter et videre perspektiv, nemlig at Russland, Iran og andre vil se om vi har mage til å håndtere væpnede konflikter som ikke utspiller seg etter våre spilleregler. Dette gjelder særlig i erkjennelsen av at Hamas som organisasjon ikke kan fortsette som maktfaktor i Gaza. 
• Vestlige makter må også bli langt mer løsningsorienterte i arbeidet med å avverge humanitær katastrofe blant palestinerne i Gaza, og det innebærer (se tidligere punkt) å både støtte krigføringne mot Hamas og samtidig hjelpe ikke-stridende. Det er vanskelig, men det er det som skal til.
• Netanyahus regjering - og forhåpentligvis snart påfølgende regjeringer - må engasjeres og utfordres til å støtte og bidra til palestinsk selvbestemmelse som trekker alt i riktig retning for alle i området. Heller ikke lett.
• Palestinske ledere - særlig men ikke bare i Fatah og PLO - må likeledes presses til å erkjenne og anerkjenne at Israel ikke kan beseires eller erstattes, og at palestinere kan glede seg til en god fremtid om de går inn for fred og ikke insisterer på det de anser som oppreisning. Tøff melding.
• Gjensidig mistillit mellom og israelere og palestinere må gradvis bygges ned gjennom konstruktiv samarbeid, som kanskje er beskjedent først men tiltar.

Antall døde og hva som drepte dem

(En versjon av denne ble sendt til Trønderdebatt men fikk ikke en gang et svar.)

For ordens skyld: krig er alltid et tegn på at noe har sviktet, og det går alltid og i alle hovedsak utover andre enn dem som er ansvarlige for det som har sviktet. Det er tragisk at unge som burde vært opptatt av karriere, kjærester, venner og familie i stedet må sette sitt og andres liv i fare. Det er en meningsløs tragedie når ikke-stridende drepes, skades og lider. Hvert liv som går med er et liv for mye, men årsakene til og omstendighetene rundt dødsfallene er vesentlige for den som er opptatt av å få slutt på dødsfallene.

Problemstillingen

Jeg har de siste månedene blitt konfrontert med følgende påstand: “Israel har drept 25 700 [eller flere] sivile på Gaza siden 7. oktober.”  At dette har fungert premiss i dagens dekning av krigen mellom Israel og Hamas sier mer om problemer i den fjerde statsmakt enn situasjonen i Midtøsten, og det virker også mot sin hensikt, fordi legitime og nødvendige spørsmål om krigen drukner i dårlig belagte påstander og utveksling av beskyldninger.

Jeg anbefaler ellers å lese denne temmelig inngående analysen av påliteligheten i tallene fra Washington Institute og denne utredningen fra Lawfare-prosjektet ved Brookings Institution. Denne analysen av NATO om tidligere Hamas-praksis er også vesentlig.

Kilde til tallene

Det helt grunnleggende at tallene som brukes om døde i Gaza kommer fra “helsemyndighetene” der, som er styrte av Hamas (også når de gjengis av andre organisasjoner, som FN eller andre nyhetsmedia). En organisasjon som myrder, torturerer, voldtar og bortfører - og filmer, distribuerer og skryter av det hele - må antas å også lyve om det tjener deres formål. 

Det er heller ingen tvil - for vi ser det særlig i Norge - om at flere døde palestinere er verre for Israel og gir Hamas’ sak mer sympati.

Hamas regner også alle palestinere som sivile og alle israelere som soldater. Vi kan trygt stipulere at påstanden om at “Israel har drept 25 700 sivile på Gaza siden 7. oktober” er det Hamas vil at vi skal tro. 

Forskjell på dødsfall

Men det er flere ting som gir grunn til skepsis: 

For det første vet vi at Hamas både overdriver antall døde og tillater seg å være mer presise enn de tillater seg å være, for det kom frem i presseskandalen etter at (etter alt å dømme ) Palestinsk Islamsk Jihad “bommet” med sin rakett og traff parkeringsplassen utenfor Al-Ahli sykehuset. Vestlig media gjenga villig og umiddelbart meldingen om at en israelsk rakett hadde truffet sykehuset og drept 512 mennesker, og ikke alle har ennå fått seg til å dementere både angrepet og døde.

For det andre, dette med “sivile”. Folkeretten skiller egentlig mellom “beskyttede” og “ikke-beskyttede” personer, som i praksis betyr “stridende” og “ikke-stridende”. Folk i uniform kan være beskyttede om de har overgitt seg som krigsfanger eller er sanitetstropper, for eksempel. Det er forbudt å bruke barn under 18 til strid, men de er ikke beskyttede om de gjør det. De uten uniform som deltar i eller bidrar til strid er heller ikke beskyttede, og om de bruker sivilt antrekk slik at de setter sivile i fare begår de selv krigsforbrytelser. Jeg har ikke funnet noen estimater om hvor mange mindreårige (under 18 og under 15) Hamas har satt i strid, men ingen ser ut til å bestride at det skjer.

Hamas vil ha oss til å tro at alle de døde palestinerne er “ikke-stridende”, selv om det er åpenbart at ikke alle er det.

Mer komplisert blir det om ellers ikke-stridende frivillig eller ufrivillig befinner seg i eller omkring legitime militære mål. En krigende part kan ikke se bort fra faren på beskyttede personer som er i faresonen, men plikter heller ikke å unngå mål hvor de finnes. Det kommer alt an på om målets viktighet rettferdiggjør risikoen, og det skal vurderes fra tilfelle til tilfelle. Se tidligere innlegg om krigføring i tettbygde strøk.

Det er i denne sammenhengen tenkelig, endog sannsynlig, at Hamas har videreført sin praksis med å  beskytte sine viktigste mål ved å legge dem sammen med eller nært steder hvor det er mange ellers beskyttede personer.

Årsaken til og ansvaret for dødsfallene

Så er det spørsmålet om avsenderen på raketter og annet som treffer mål i Gaza. Vi vet fra den tidligere nevnte presseskandalen ved Al-Ahli at raketter fra Hamas, PIJ og eventuelt andre slår ned i Gaza i stedet for målene i Israel. Estimater for andel raketter fra Gaza som havnet i Gaza spriker, mellom 10% og 30%. Over 10 000 raketter er avfyrt fra Gaza mot israelske mål siden 7. oktober, hvilket vil si at mellom 1000 og 3000 traff steder i tett befolkede Gaza. 

Israel på sin side mener å ha drept 10 000 stridende fra Hamas, PIJ og andre terrororganisasjoner og oppgir ikke estimater på hvor mange ikke-stridende er drepte. Om vi godtar både Israel og Hamas’ tall, vil det si at forholdstallet mellom døde stridende og ikke-stridende er 1:1.2. Her kan nevnes at Center for Civilians in Conflict oppgir at krigføring i tettbygde områder har ført til at nærmere 90% av de døde er ikke-stridende, altså 1:9, som er langt, langt verre enn det som er skjedd i Gaza. 

Det smertefulle regnestykket

En oppstilling å ha i bakhodet når slike tall gjengis er:

[Antall døde palestinere i Gaza] = [Antall døde palestinere meldt fra Hamas] - [Hamas' påslag]

[Antall døde ikke-stridende palestinere i Gaza] = [Antall døde palestinere i Gaza] - [Stridende palestinere i Gaza, herunder mindreårige og sivilkledde]

[Antall ikke-stridende palestinere drept av israelsk ild] = [Antall døde ikke-stridende palestinere i Gaza] - [Antall ikke-stridende palestinere drept av raketter og annet avfyrt fra palestinske grupper]

[Antall ikke-stridende palestinere som er Israels ansvar] = [Antall ikke-stridende palestinere drept av israelsk ild] - [Antall ikke-stridende palestinere som ble bruk som levende skjold i viktige militære mål]

I hele denne oppstillingen vet vi bare ett, nemlig det som Hamas rapporterer. Å late som ingen av de ovennevnte faktorene ikke finnes, er uærlig og villedende.  

Problemet på vår side

Det er med andre ord stor grunn til å tvile på påstanden om at “Israel har drept 25 700 sivile i Gaza” - antallet er tvilsomt, andelen “sivile” kan umulig være 100%, det er usikkert hvor mange som er drepte av israelsk ild, og det er usikkert hvor mange som er drepte fordi Hamas bruker dem som levende skjold. 

Når en åpenbart tvilsom påstand likevel gjengis med minimalt eller intet forbehold, er det grunn til å rette et kritisk søkelys på årsaken til det. Noe av det kommer av at media skjuler seg bak at andre sier det, som om det blir mer sant av at det blir mer utbredt. En mer bekymringsverdig forklaring er at påstanden passer godt inn i det foretrukne narrativ, nemlig bildet av Israel som en hevngjerrig, hensynsløs og blodtørstig krigsmakt. 

Krigføring skal alltid imøtegås med kritiske spørsmål og krav om informasjon, men spørsmålene bør rettes til alle parter, og det er verdt å lytte (dog skeptisk) til svarene. Den humanitære krisen i Gaza er reell og akutt, men den kan bare løses ved at seriøse aktører søker pragmatiske løsninger basert på hva som er fakta og hva som er usikkert. 

Media og andre som viser all mulig velvilje til Hamas' fremstilling og all mulig uvilje mot Israels, skylder å forklare hvorfor de favoriserer den ene over den andre.

Å krige i byer

Som denne innføringen fra ICRC påpeker, er krigføring i byer - urban warfare (UW) - spesielt krevende og spesielt farlig. Militære mål er iblandet sivil infrastuktur og ikke-stridende personer, noe som gjør dem sårbare både mot direkte skade (eksplosjoner, slik ICRC påpeker) og indirekte, ved at livsviktig infrastruktur ødelegges og ikke-stridende (sammen med stridende) hindres fra å bevege seg - samtidig som de også tvinges til å bevege seg. Dette, presiserer ICRC, skaper en rekke vanskelige dilemmaer for krigende parter. 

Mens ICRC er, som de skal være, opptatte av de overveldende menneskelige kostnadene ved UW, er militære eksperter opptatte av hvordan slag i byer kan vinnes; enten man er i angrep eller forsvar. 

Forsvareren har så å si alle taktiske fordeler - de kan velge hvordan de bruker terrenget; de hindrer angriperens evne til å bruke etterretning, luftvåpen, og avstandsvåpen; mens forsvareren har bedre oversikt og angriperen mindre dekning; bygninger og ruiner gir "naturlig" dekke og beskyttelse som krever tungt skyts; forsvareren har mer mobilitet og kan skjule seg under bakken; og det blir sjeldent kamper som setter styrkene direkte i konfrontasjon med hverandre. Og fordelen øker jo mer forsvareren forbeder seg.

Når så Israel skulle bekjempe Hamas i Gaza, sto de overfor en veldig krevende taktisk situasjon. Angrepet 7. oktober viste at Hamas lenge hadde forberedt seg på krig og forventet åpenbart at Israel ville angripe mål i Gaza. Alle forsvarerens fordeler beskrevet over gjorde seg gjeldende, og i tillegg ser Hamas helt bort fra forholdsregler som skulle beskytte ikke-stridende personer og sivil infrastruktur.

Israel har etablerte prosedyrer for å velge mål og beslutte om og hvordan de skal bombes. Forskning fra andre konflikter viser at mye av skade på sivile mål skyldtes dårlige prosesser for valg av mål, og Israel setter seg høye standarder og påberoper seg å være det mest humane militæret i verden.

Den som leser artiklene jeg lenker til, vil se at omfanget av skade på ikke-militære ved krigføring i byer er avhengig både av forsvarerens og angripens handlinger, men det blir ille uansett. Som en artikkel jeg leste (men ikke finner igjen) påpekte, kan byslag ta mange former. Det er avhengig av den taktiske situasjonen i krigssonen, partenes våpen og bruk av dem, og ikke minst hvor mye de hver for seg tar hensyn til folkeretten (international humanitarian law - IHL). 

I moderne krigføring med UW har omtrent 90% av de døde vært ikke-stridende, altså at 9 ikke-stridende dør for hver døde stridende, selv om antallet døde har variert fra slag til slag. Fordi både angripere (for å bombe militære mål i byområder) og forsvarere (for å bruke ruiner til befestning) har hatt interesse av å ødelegge bygninger, er store byområder blitt ødelagte. 

Hvordan hjelper alt dette oss å forstå hva som skjer i Gaza? 

Det er alltid riktig å stille kritiske spørsmål til all krigføring, og særlig - som dette viser - når det foregår i byer. Men det gjelder å stille de rette spørsmålene til de rette partene. Og kanskje avstå med å hoppe til konklusjoner basert på overfladiske inntrykk. Og (berettiget) forferdelse over det som foregår.

Som det alltid er i krig, er det vanskelig og vil ta tid å få svar på spørsmålene som bør stilles. Jeg vil likevel bemerke at det moralske dilemmaet som nevnes over er ganske vesentlig. Hvis en part bruker menneskelige skjold og bruker sivile bygg til å lagre militært utstyr, så er det ikke lurt for den andre parten å la det fungere. På den annen side skal alle parter - ved hver anledning - avveie de militære gevinstene mot skade på beskyttede personer og steder. Ikke-stridende dødsfall kan skyldes feil eller verre fra begge sider, eller tragisk uflaks. 

Men for å forstå det, må vi ha innsikt i hva som ligger bak alle valg. Det har vi naturligvis ikke, og da kan det være lurt å ikke anta det ene eller det andre.

Problemet med UNRWA

(Bildet er fra Flyktningeleiren i Jenin,
av Mujaddara CC BY-SA 3.0)

UNRWA (uttales "Unn-ra") står for "United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East" og ble etablert i 1949 kun for palestinske flyktninger. FN støtter alle andre flyktninger i verden gjennom UNHCR (United Nations High Commissioner for Refugees).

Mandatet til UNRWA, altså hvem de definerer som palestinske flyktninger, er:

The operational definition of Palestine refugees is people whose normal place of residence was Palestine between June 1946 and May 1948, who lost both their homes and means of livelihood as a result of the 1948 Arab-Israeli conflict. Descendants of Palestine refugee males are eligible to register as Palestine refugees.

Dette beløper seg til omtrent 6 millioner mennesker, hvorav de aller fleste er etterkommere av mannlige flyktninger som normalt holdt til i det britiske mandatet i Palestina mellom 1946 og 1948. Palestinske flyktninger får også støtte fra mange andre kilder, for eksempel EU. Av disse bor 1.5 millioner i Gaza, 0,9 millioner på Vestbredden, 2,3 millioner i Jordan, 0,5 millioner i Libanon og 0,6 millioner i Syria. 

På den annen side: UNHCRs definisjon på flyktning bygger på Flyktningekonvensjonen fra 1951, og denne gjelder i alle andre sammenhenger er, nemlig:

... a refugee is someone who "owing to well-founded fear of being persecuted for reasons of race, religion, nationality, membership of a particular social group or political opinion, is outside the country of [their] nationality and is unable or, owing to such fear, is unwilling to avail [themself] of the protection of that country; or who, not having a nationality and being outside the country of [their] former habitual residence, is unable or, owing to such fear, is unwilling to return to it."

UNHCR har ansvar for mange flere, og det er verdt å se på denne oversikten.

Jeg har ikke tid til å sette meg inn i detaljene til UNRWAs budsjett, men for å få et inntrykk av størrelsesordenen, viser dette budsjettforslaget at organisasjonen forventer å trenge drøye USD 1 milliard som et absolutt minimum. UNHCRs budsjett er omtrent ti ganger det, altså drøye USD 10 milliarder, men de skal yte bistand til langt flere mennesker, de fleste av dem i en langt verre situasjon. 

Det gjelder altså helt andre kriterier for å få støtte fra UNRWA enn fra andre FN-organisasjoner.

Det er påpekt to store problemer med UNRWA:

• Stukturelle forhold: Det er i definisjonen for palestinske flyktninger ingen måte å ikke bli flyktning på. De kan være statsborgere i et annet land (slik de er i Jordan men får ikke lov til å være i Syria og Libanon), de kan ha arbeid der, fast bosted, m.m., men kan likevel forbli registrerte som flyktninger. Også om de er født og faktisk bor i Gaza eller Vestbredden, altså i sine hjemland.
• Adferd og prestasjon: De aller fleste som er ansatte i UNRWA er selv flyktninger, hvilket i seg seg selv er prisverdig. Imidlertid skal UNRWA operere som en selvstendig organisasjon i et miljø med store politiske motsetninger og høyt konfliktnivå. Det har lenge vært krav fra donorlandene om bedre sikring for at UNRWAs ressurser - økonomiske, menneskelige, bygg, utstyr, osv. - kun brukes til humanitære forhold.

Disse problemene har gjort at flere har påpekt at palestinernes (høyst reelle) behov bør løses på en annen måte, altså at UNRWA bør legges ned og ressursene kanaliseres gjennom andre ordninger som bidrar til å løse flyktningenes problem. Interessant nok er også det et viktig poeng blant dem som forsvarer UNRWA, nemlig at å legge ned organisasjonen vil delegitimere flyktningedefinisjonen som bare gjelder for palestinere.

UNRWA advarer om at kutt fra donorland vil få katastrofale følger, og donorlandene svarer at de vil fortsette støtte til UNRWAs formål men er usikre på om UNRWA faktisk lykkes med sin oppgave, gitt påviste og mistenkte koblinger til Hamas. I stedet for å beskytte UNRWA mot disse høyst legitime bekymringene, burde Norge legge innsats i å rydde opp i sakene, både på kort og lang sikt. 

Det mer grunnleggende spørsmålet er om UNRWA og dets nåværende mandat fremmer fred og forsoning. Den som ser nøye på saken (og debatten) vil se at hele UNRWAs fundament bygger på at alle 6 millioner som nå er registrerte som palestinske flyktninger kun slutter å være flyktninger når de får flytte der deres forfedre bodde mellom 1946 og 1948; hvilket altså er det motsatte av en tostatsløsning.

Støtter jeg en tostatsløsning og andre meninger

Jeg blir ofte spurt (eller avkrevd) om jeg støtter en tostatsløsning på konflikten mellom Israel og palestinerne. I Norge er nemlig dette nemlig blitt en syretest på om man ønsker fred eller ikke. Jeg har to formål her: for det første å veldig kort dele mitt standpunkt om en totstatsløsning, og for det andre å gjøre rede for hvordan jeg tenker på dette og andre problemet.

Jeg støtter ethvert tiltak og enhver løsning som utretter at både israelere og palestinere får leve verdige, fredelige og sikre liv med alle forutsetninger for å fritt utfolde sine kulturer, sine evner, sine mangfoldige identiter og alt annet. Jeg tror at den beste måten å utrette det på akkurat nå er en tostatsløsning - en jødisk og en arabisk.

Men det burde være helt opplagt: hva jeg mener om dette er irrelevant for hva som skjer i Midtøsten. Vi kan sitte i Norge og debattere dette i det uendelige, og det ville ikke endre på noe for dem det gjelder. Hva jeg og alle andre utenforstående mener er helt og aldeles underordnet oppfatningene og innstillingene hos israelere og palestinere. Vi skal slutte å innbille oss noe annet.

Jeg ber dere lese videre:

Jeg er mer interessert i å få ting forklart enn å danne meg en mening. De meningene jeg har bygger jeg på forklaringer som alltid gjelder inntil jeg blir overbevist om at andre forklaringer. Dermed er også mine meninger midlertidige. Jeg holder fast på dem inntil noen kommer med en forklaring som overbeviser meg om å endre mening. Det skjer stadig vekk, oftest ved at min oppfatning nyanseres men noen ganger ved at den virkelig flytter seg en god del.

Jeg har nå vært opptatt av kontroverser om Israel i over 40 år. Det viktigste jeg har lært i løpet av disse årene er at man aldri blir ferdig med å grave i kontekst, og følgelig at enhver fremstilling av årsakssammenhenger er ufullstendig. Jo enklere bildene som tegnes er, jo mindre nyttige er de for den som vil forstå hva som skjer. Jeg blir av og til spurt om jeg kan anbefale én bok, eller én kilde som god eller nøytral eller objektiv om saken, og hver gang må jeg si at det ikke finnes. Jeg har sammen med andre laget en litteraturliste, men den legges frem med enorme forbehold og egentlig bare som alternativ til en del av det norskspråklige søppelet som folk bygger sine standpunkter på.

Vi må forstå problemer for å løse dem, og i den grad Norge og nordmenn kan påvirke forhold i Midtøsten (eller noe annet sted), må det bygge på god forståelse. 

Det vi imidlertid virkelig har et ansvar for, er måten vi selv debatterer denne saken på, for den påvirker andre saker hvor vår norskspråklig meningsutveksling er helt avgjørende. Det som gjør meg oppriktig fortvilet over dagens debatt om Israel er ikke hvorvidt det går utover Israel, men at det viser at fundamentene for det liberale demokratiet i Norge er mye mer skjøre enn jeg trodde. Polariseringen og ensidigheten i debatten om Israel - som ledes av folk som har et samfunnsansvar for å motarbeide polarisering og ensidighet - er illevarslende.

Dette preger alt jeg skriver og uttrykker om saken, og jeg håper at reaksjonen på denne gir meg energi til å illustrere det mer og bedre fremover.

Om dødstallene i Gaza

 Vestlige media gjengir dødstallene som kunngjøres av palestinske helsemyndigheter i Gaza, og dette skaper naturlig nok enormt med forargelse. Særlig når en så stor andel av de meldte døde er barn.

Jeg har ennå ikke funnet en god tabulær oversikt over disse tallene som viser dato, alder, kjønn, osv. Flere media, bl.a. BBC og VG sier at det ikke er "god grunn" til å tvile på at de er riktige, blant annet fordi det ved flere konfliktrunder har vist seg at de ikke var helt gale.

Det er fascinerende hvor mange som gir helt slipp på all kritisk vurdering av disse tallene. Og sånn for ordens skyld er det forferdelig når ikke-stridende drepes uansett om det er ti, tusen, eller ti tusen det er snakk om. Men hvis man først skal slå opp slike tall som et argument, er det verdt å ha i bakhodet:

• Hamas er i stand til å lyve når det tjener deres formål. Ettersom de beviselig er i stand til å myrde, torturere, voldta og kidnappe, så kan man trygt anta at de er i stand til å lyve. At en fascistisk terrororganisasjon skal ha formodningen på sin side fremstår som overmåte naivt.
• Hamas har en åpenbar interesse av at dødstallene er så høye som mulig, av årsaker som er blitt åpenbare i reaksjonene tallene avstedkommer.
• Hamas oppgir ikke hvor mange av de døde var stridende eller ikke-stridende. Vi kan anta at en vesentlig del er stridende .
• Det er også sannsynlig at mange barn mellom, la oss si fra 13 og opp til 18 også er stridende. Som ikke gjør dødsfallene mindre tragiske, men av årsaker Israel ikke kan lastes for.
• Enda mer komplisert blir det hvis vi tar høyde for ikke-stridende som blir tvunget til å "beskytte" militære mål som menneskelige skjold, eller blir forhindret fra å flykte. Israel er forpliktet til å ta hensyn til risikoen for at disse går med, men ikke til å avstå fra målene på grunn av dem.
• Til sist i denne omgang drepes også et vesentlig antall som følge av feilskyting av raketter fra Gaza mot Israel.

Jeg vet naturligvis ikke hvor stor effekt dette har på å finne det reelle tallet, men å bare akseptere Hamas på sitt ord og gjengi tallene som "antall sivile drept av Israel i Gaza" fremstår som en spesielt ondartet form for ønsketenkning. 

For eller mot tostatsløsning?

Det er de siste årene blitt vanlig å signalisere sin fredsvilje ved å kreve "tostatsløsning" på konflikten mellom Israel og palestinerne.

For de aller fleste tror jeg dette markeres som et alternativ til dagens situasjon, som jeg også tror de aller fleste anser som uholdbar og lite bækraftig. Også jeg.

Derfor hender det at folk spør meg om jeg er for en tostatsløsning når (jeg tror) de egentlig spør om jeg synes det er ok med dagens situasjon. Jeg synes overhodet ikke dagens situasjon er ok.

Det jeg er for, er den løsningen partene kan bli enige om, og som gir alle utsikter til fred - dvs., ikke bare fravær av vold og trusler om det, men også demokrati med full kulturell, politisk og religiøs utfoldelse, økonomisk bærekraftig utvikling, og helst samarbeid på alle fronter.

Jeg er ikke smart nok til å vite hva en slik løsning går ut på. Det kan godt være det er en tostatsløsning, og jeg er på ingen måte mot det; men jeg ser også at segregeringen av israelere og palestinere som følge av Oslo-avtalen har gjort at de to gruppene i stor grad er fremmedgjorte fra hverandre. Jeg er også skeptisk til at noen hard grense vil forbedre klimaet med gjensidig mistillit, frustrasjon og sinne. 

Og jeg har i hvert fall ikke noen tro på at en løsning som påtvinges partene vil føre til noe godt.

Denne holdningen: "Jeg er usikker på hva som er beste vei ut av uføret men går inn for at partene jobber seg frem til det" egner seg dårlig til en parole, men så har jeg veldig liten tro på at paroler løser noe som helst. 

Min fornemmelse er at flere ting må skje på en gang, og ingen av dem er enkle:

• Partene må venne seg til tanken at de sitter i samme båt og ingen kommer til å flytte seg. Dette vil kreve smertefulle kompromisser i fremtiden.
• Det finnes ingen løsning uten at begge partene får leve i et demokrati. 
• Gjensidig tillit og troverdighet må bygges kloss for kloss, og det må være toleranse for tilbakeslag, feiltrinn, osv. 
• Det må derfor være aksept for flere og mer synlige samarbeidsprosjekter, særlig innenfor kultur, økonomi og utdannelse. Her kan eksterne aktører spille en viktig rolle, også for eksempel Norge

Men dette er bare min fornemmelse.

Klyper Israel for hardt?

Diskusjonen om Israels militære virkemidler preges av mye mer skråsikkerhet enn saklig problematisering. Her forklarer jeg hvorfor man ikke skal gripe til forhastede konklusjoner.

Noe av årsaken til at militæret i demokratiske land er underlagt sivil, politisk ledelse, er at krigføringens virkemidler til syvende og sist er et politisk ansvar. Beretninger om beslutningsprosesser bak kulissene i ulike kriger viser at det ofte foregikk gjennom forhandlinger, til og med åpen konflikt, mellom generaler som kunne mene at politikerne var for harde, for myke, for dristige eller for varsomme i sine ønsker; og politiske ledere med tilsvarende klager om generalene. 

Til sist er det politisk ledelse som bestemmer.

Det er greit å ha dette i bakhodet når man vurderer om Israel går for hardt (eller for forsiktig) til verks mot mål i Gaza (og andre steder).

Når land går til krig, så har de et formål med det - som regel å vinne krigen. Hva "seier" betyr kan imidlertid variere. Seier for Ukraina er at den ukrainske regjeringen kontrollerer områder de anser som ukrainske. Seier for de allierte under annen verdenskrig var at Tyskland og Japan kapitulerte uten betingelser. 

Seier for Israel i denne krigen er at gislene frigis og Hamas ikke lenger styrer Gaza. 

Israel regner dette som en eksistensiell krig. 

Det er i denne sammenhengen svært problematisk at Israel styres av Netanyahu, som synes å være helt blind for nyanser, er lite strategisk anlagt, forstår ikke samarbeid som noe annet til å fremme seg selv, og refleksivt slår hardt og stiller spørsmål etterpå. At hans mandat bygger på rasistiske og anti-demokratiske grupper, gjør det enda verre. 

Vi som sitter i trygge Norge med stor strategisk dybde skal være forsiktige med å være for skråsikre

Det kan være at de rette beslutningene tas på politisk nivå, men det er all grunn til å være skeptisk og bekymret.

På militært nivå - det generalene skal gjøre - er å planlegge og iverksette de militære tiltakene som oppnår målet. Jo mer desperat situasjonen er, jo mer desperate virkemidler blir også aktuelle. Årsaken til at missiler med atomvåpen peker på russiske og amerikanske byer er nettopp for å avskrekke med at en desperasjon situasjon vil gjengjeldes med desperate midler. 

Imidlertid - som åpenbart ikke kan presiseres nok - betyr ikke "proporsjonalitet" at man skal lage en jevn kamp. Det betyr at generalene ikke skal bruke sterkere virkemidler og ta mindre hensyn enn det som det militære målet kan rettferdiggjøre. De kjemper kriger for å vinne dem, så snart som mulig og med færrest mulig tap på sine egne.

Alt dette gjør kritiske spørsmål aldeles berettigede, men vi må antagelig vente lenge på svar. IDF har en hel stab med jurister som skal vurdere alle mål og virkemidler i lys av folkerettslige prinsipper, men de avgir en vurdering og ikke beslutning. Offiserer kan overstyre dem, og beslutningsgrunnlaget kan være dårlig. 

Det er også overordnede spørsmål med den underliggende militære doktrinen, altså å bombe mål som er nær, ved, eller oppå sivile personer, bygninger og infrastruktur, for så å følge opp med en bakkeinvasjon er effektiv, berettiget og tar nok humanitære hensyn. Og videre om selve gjennomføringen gir ikke-stridende nok anledning til å beskytte seg selv, uten at det også gir Hamas altfor store fordeler.

Når man stiller kritiske spørsmål bør man også lytte til svarene. Jeg har til gode å høre en militær ekspert som fremmer noen annen militær strategi enn å bombe i forkant av en bakkeoperasjon, og det er - som jeg har påpekt før - veldig vanskelig å få pålitelige opplysninger om IDFs valg må bombemål.

Hvordan være vettug om Israel

Gjennom årene er jeg mange ganger blitt spurt: Når det gjelder Israel, hvilke nyhetskilder er pålitelige, hvilke nettsteder er objektive, hvilke bøker gir en god innføring?

Og jeg må ærlig si: ingen. Det er bare å erkjenne at dette emnet ikke egner seg til å forstå ved å lese et par bøker, en håndfull artikler og en nyhetssak i ny og ne. Den som ikke tror meg burde lese fem ulike kilder om en vilkårlig nyhetssak og oppdage at sannheten ikke er så enkel som de en enkel kilde vil ha det til.

Som Hanne Skartveit påpeker i dette glimrende innlegget;

'Alle som mener noe om denne konflikten, kan finne støtte for sine argumenter ut fra hvilket tidspunkt i historien de velger å gå inn. Ut fra hvilken side de velger å betrakte den. Og ut fra om de velger å se den i fugleperspektiv, med blikket over hele regionen. Eller om de velger å se den innenfor Israels og Palestinas grenser.'

Det er ikke mulig å finne en kilde som ikke begrenses av parametrene som Skartveit beskriver her. Derfor vil en kritisk leser være oppmerksomme på at han/hun alltid vil mangle deler av bildet.

En god tommelfingerregel er denne: De gode bøkene, artiklene, osv. er tydelige på hvilket ståsted de har, hvilket historisk utgangspunkt de velger og om den geografiske avgrensningen de omtaler. De minst nyttige bøkene, artiklene, osv., er dem som insisterer på at deres historisk utgangspunkt og deres geografiske avgrensing er det eneste relevante, og at kun ett ståsted er gyldig. 

Vi leser nyheter for å danne oss et inntrykk, og inntrykkene bidrar til en oppfatning. Dersom den oppfatningen bekreftes av videre nyheter og inntrykk, bygger vi oss over tid en overbevisning og bestemte holdninger. All mulig forskning viser at overbevisninger og holdninger er temmelig rigide, dvs., vil har en tendens til å holde fast ved dem også når de får motbør.

Den som har levd en stund vil ha oppdaget at de holdningene vi anså for selvsagte og skuddsikre i yngre dager, ikke lenger holder. 

En fri og uavhengig presse viser seg å være helt avgjørende for et demokrati, og de som formidler nyheter har derfor et stort ansvar. For å si det forsiktig, varierer det en del hvordan dette ansvaret skjøttes. Her er noen retningslinjer (mye inspirert av denne plakaten): 

• I krig og stridshandlinger er det mye usikkerhet, slik at nesten alle nyheter er midlertidige (og de fleste tar mer eller mindre feil). Og innen fakta er avklarte, har interessen flyttet seg til det nye usikre. Det lønner seg å komme innom en sak et par uker senere og se hva som er skjedd med det som først ble presentert som fakta.
• Se alltid veldig nøye på hvem som er kilden til en opplysning, og særlig når det er tall. Parter i en konflikt har alltid en interesse av å påvirke og helst kontrollere nyhetsbildet. Noen (for eksempel Hamas og organisasjoner de kontrollerer) lyver og finner på ting, andre (for eksempel IDF) er selektive i det de formidler. Selv journalister og antatt nøytrale observatører kan være begrenset i hva de ser og hva de kan dele. 
• Analytikere, kommentatorer, osv. har ikke flere opplysninger enn oss andre, men de presses eller oppmuntres ofte til å komme med karakteristikker som er temmelig løst funderte (slike gir gode overskrifter). De som uttrykker seg kategorisk har oftest dårlig troverdighet; og se ellers etter forbehold som "kan..."
• Legg også merke til om oppsiktsvekkende karakteristikk eller forhastede konklusjoner utfordres i dekningen. 
• Det er en fordel å kunne engelsk (og gjerne også tysk eller fransk). De store engelskspråklige, redaktørstyrte plattformene har jevnt over et bredere utvalg av flinke kommentaroer og analytikere. Les flere perspektiver på samme sak, legg merke til hvordan ditt perspektiv påvirkes av dette.
• (Gode OSINT-kilder er åpne om usikkerheten i det de undersøker og er som regel kritiske til primærkilder. Jeg synes de egner seg godt til å forstå hva vi egentlig ikke vet, men de må brukes med stor varsomhet. )

Hvis du følger debatten: 

I offentlig ordsskifte er det videre slik at debatten ofte blir dialektisk, dvs., en part argumenterer for en side og en annen det motsatte. Dette skal ikke være som en fotballkamp: Poenget med denne formen er i utgangspunktet ikke at publikum skal velge en seierherre (mer om det under), men at partene skal presse hverandre til å presisere, utdype, fremfor alt begrunne sine synspunkter. En god debatt er en som fremfor alt gjør publikum klokere. En dårlig debatt er en som gjør skyttergravene dypere.

Derfor lønner det seg å følge godt med på argumentasjonsformen. Det er, for eksempel. lite produktivt om et innlegg bruker en omstridt karakteristikk som et premiss for all videre diskusjon; eller forsøker konsekvent å avlede debatten inn på emner eller argumentasjon som ikke er relevant for emnet som diskuteres. 

Debatt som verbal gladiatorsport er mer underholdende, men oftere fordummende enn opplysende. Når programledere inn ulike sider for å skape "balanse" blir det temperatur, men det kunne vært nyttigere med parter som forsøkte å nyansere. Legg merke til hvor ofte du tar parti med en part av årsaker som ikke har noe med hennes sak og/eller argumenter å gjøre. 

Hvis vi skal være ærlige om debattprestasjon, bør vi berømme dem som på forbilledlig vis fremmer sin sak, uansett om de greier å overbevise oss.

Er det riktig å kreve en umiddelbar våpenhvile?

 

Det er - særlig i områder langt unna krigshandlingene i og omkring Israel - mange stemmer som ber om våpenhvile nå, fordi det er mange ikke-stridende, blant dem barn, som dør.

La meg først, for ordens skyld, påpeke at tallene vi får servert har sin opprinnelse fra Hamas eller er godkjente av dem. For egen del tror jeg at en organisasjon som myrder, voldtar, torturerer, osv., også er i stand til å lyve. Så hvis du skal vektlegge tall i ditt resonnement, så vit at antallet er høyst usikkert.

Uansett: det er ingen som bestrider at altfor mange blir drept i denne krigen. Om det er x eller x*100 barn som går med, er det for mange.

En ting til: Israel har to målsetninger for sin krigføring, nemlig at alle gislene frigis og at Hamas ikke lenger har makten i Gaza. Begge disse er helt legitime krav. Det er også tydelig, enten du, jeg eller noen andre liker det, at de ikke har tenkt å gi seg på disse. Om du synes at Hamas skal holde på gislene og/eller fortsette å styre Gaza, har vi en annen diskusjon. Du kan stoppe å lese her.

Spørsmålet er således hvordan dette skal utrettes. Jeg, og sikkert mange i Israel, er åpne for forslag.

I mellomtiden:

Hovedinnvendingen mot en umiddelbar våpenhvile går ut på at det vil gi Hamas en fordel, som de så kan bruke til flere terrorangrep, flere raketter og en lengre, mer blodig krig. Våpenhvile høres alltid bra ut, men det er ikke alltid det er det beste for menneskene som er satt i midten. Her må også tilføyes at Hamas ved 7. oktober-massakren har vist at de ikke bryr seg om betingelsene i en våpenhvile. 

Slik jeg forstår den taktiske situasjonen, er israelske styrker ved å kontrollere en stripe fra grensen til Gaza og til Middelhavet syd i evakueringssonen, samtidig som de beveger seg inn i evakueringssonen sydover fra (minst) to punkt. Såvidt jeg forstår har Israel fremdeles åpen minst to evakueringsruter fra nord til syd, og jeg antar at flyktningestrømmen overvåkes.

Israel er forpliktet til, så langt det er mulig, å la ikke-stridende komme seg trygt vekk fra kampsonen. Over halvparten av Gazas areal er også utenfor denne sonen. Det går rykter om at Hamas tvinger ikke-stridende til å bli i evakueringssonen, og det høres i hvert fall sannsynlig ut. Hamas tjener på at flest mulig dør i denne krigen, israelere eller palestinere.

De som roper høyest om våpenhvile er temmelig kategorisk om det hele, men virkeligheten er at våpenhvile alltid kommer som resultat av forhandlinger som begge parter i en konflikt går med på. Selv de som påtvinges partene fra utenforstående må fungere i praksis, for om en part bryter betingelsene, er det sjelden den andre parten vender det andre kinnet til. Og for den som har fulgt med på brutte våpenhviler før, skal det ikke mye til før noen finner et eller annet påskudd til å starte igjen. Ikke så rent sjeldent etter at de har oppnådd den fordelen de håpet våpenhvilen skulle gi dem.

Så selv om det sikkert føles godt å insistere på en umiddelbar våpenhvile, så har det liten mening med mindre begge parter ser sine interesser tjent med det og formålet er tydelig. Kanskje det er noe å sette seg inn i?

Asymmetrisk krig og folkerett

 Det er påpekt at både Israel og Palestina (dvs PA) har tiltrådt Geneve-konvensjonene, og at partene følgelig er forpliktet til å følge folkeretten. Da skulle den formaliteten være i orden.

Det er lite som tyder på at Hamas er innforståtte med dette, for de bryter folkeretten ved enhver tenkelig anledning. Eller rettere sagt: de ser helt bort fra den. Om det er fordi de ikke vil være bundet av PAs forpliktelser eller synes Geneve-konvensjonen er helt irrelevant, er vanskelig å vite.

Dette blir dermed som en fotballkamp der det ene laget stiller med balltrær og vernesko og har som mål å banke opp motparten. Det blir i hvert fall ikke fotball av det.

Ikke desto mindre har beskyttede personer krav på beskyttelse, men det er uklart for meg på hvilken måte. For eksempel, selv om bruk av menneskelige skjold i seg selv er en krigsforbrytelse, gir ikke det den andre parten rett til å bare se bort fra hensynet til disse menneskene. 

Det er likevel ikke enkelt, for en part har også rett til å hindre den andre fra å bruke ulovlige virkemidler. Altså gjøre det nytteløst å bruke menneskelige skjold. Det burde være helt åpenbar at Hamas ikke avstår fra krigsforbrytelser ut fra dydsetikk.

Prinsippet om nødvendighet og proporsjonalitet gir en part lovlig rett til å utvikle virkemidler som beseirer den andres metoder, også når disse metodene er ulovlige. Det kan ikke være slik at en part - simpelthen ved å bryte loven - beseirer den andre. 

Hadde jeg visst hvordan dette kunne og burde gjøres hadde jeg antagelig ikke fått lov til å diskutere det. Jeg har en mistanke om at folkerettslige og generelt humanitære hensyn krever en kreativ kombinasjon av mange tilnærminger. Noe av utfordringen kan være å skape sporbarhet i beslutninger som gir folkerettslig sporbarhet.

Dette med folkemord

Valg av ord er viktige, og "folkemord" betyr noe helt spesielt, ikke nødvendigvis det du mener det bør bety. Bruk det med varsomhet.

Begrepet "folkemord" ble først beskrevet av Raphael Lemkin og defineres i folkemordskonvensjonen som: 

I nærværende konvensjon betyr folkemord en hvilken som helst av følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:

a) å drepe medlemmer av gruppen;

b) å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;

c) bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;

d) å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;

e) med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.

Som HL-senteret og mange andre påpeker, er det avgjørende moment her hensikten med handlingene som beskrives. At mennesker dør, drepes, eller myrdes, utarmes, osv., kan (avhengig av andre kriterier) være avskyelig eller ulovlig, men er likevel ikke folkemord. (Jeg vil anbefale oppriktig interesserte å lese Samantha Powers' bok "A Problem From Hell" som en god innføring i saken.)

Det er mye som kan diskuteres med dette, særlig om handlinger (uansett hensikt) har samme konsekvens som folkemord skal fritas for begrepet. Ikke noe vi får avklart her.

Men om hverken konsekvens eller hensikt er folkemord, er anklagen åpenbart grunnløs, og det som verre er: utvanner et begrep som er viktig, og som Vesten har forsømt etter annen verdenskrig. 

Hverken i noen påviselig hensikt eller i konsekvens utgjør Israels krigshandlinger folkemord i Gaza. 

Dette med krigsforbrytelser

At sivile dør i krig er meningsløst og forferdelig, men ikke nødvendigvis resultat av en krigsforbrytelse. Denne realitet er smertefull og frustrerende.

Som min far sa, er det vanskelig å tenke seg noe mer iboende lovløst enn krig. Geneve-konvensjonene  og andre lover for krigføring er også da en rekke kompromissløsninger på helt umulige dilemmaer. 

Derfor er mye av det ikke akkurat intuitivt. Ting som virker helt grusomme, kan være "lovlige", og ting som virker helt tilforlatelige kan være "ulovlige." 

En effekt som frenstår avsindig gal, trenger ikke å skyldes en krigsforbrytelse. 

Jeg forstår at dette virker forstyrrende og absurd. I hvert fall håper jeg at det virker slik, for hvis vi skal motarbeide krig kan vi aldri miste av syne hvor absolutt forferdelig det er. 

Men for at vi skal dømme handlinger basert på juss (eller moral) må vi også kunne trekke gode juridiske og moralske skillelinjer.

Jeg utgir meg ikke for å være en folkerettsekspert generelt eller på krigsforbrytelser spesielt, men jeg har lest en god del av det slike har skrevet. Og det er frustrerende lesning, for det er mer "det kommer an på" enn det som er betryggende, og det det kommer an på er ofte (men ikke alltid) usikkert. 

Jeg skal likevel forsøke meg på å forklare det jeg kan forstå. Saklige tilbakemeldinger for å forbedre dette tas i mot med takk.

I IHL (International Humanitarian Law) legger til grunn fire prinsipper for krigføring: Prinsippene om nødvendighet, proporsjonalitet, unødige lidelser og "humanity" ("menneskelighet", selv om jeg synes krig på en måte motbeviser at "menneskelighet" i seg selv er en dyd).

Som IRCRC og mange andre påpeker, er disse prinsippene lette å slutte seg til som idealer, men mye vanskeligere å finne ut av i praksis.

Vanskeligheten består i flere forhold, blant annet at:

• Det er store spenninger mellom prinsippene i praksis, og særlig mellom nødvendighet og alt annet. Krigende parter har altså lov til å gjøre det som er nødvendig for å svekke fienden og derved vinne. Men ikke mer dersom det bryter med de andre prinsippene. 
• Mye går på intensjon og informasjon. Altså, om en handling er en krigsforbrytelse, innebærer prinsippet om "nødvendighet" om handlemåten er proporsjonal, eller altså tilstrekkelig til formålet men ikke til andre formål. Og det forutsetter at vi også kan vite nok om den taktiske situasjonen til å kalibrere virkemiddelet riktig. 

Dette gjør altså at man må kunne sette seg inn hodene til beslutningstagerne for å fastslå hva de ville utrette, hvilken informasjon de hadde for å bestemme mål og virkemiddel, og hva de konkret bestemte der og da. De fleste vestlige land (inkludert Israel) har jurister som er i konstant kontakt med beslutningstagere for å vurdere disse avveiningene og dokumentere grunnlaget for beslutningene.

Derfor presiserer folkerettseksperter at "slik-og-slik kan være en krigsforbrytelse". Det er svært vanskelig å innhente nok opplysninger til å vite helt sikkert om det er det ene eller det andre.

En ting til jeg vil presisere: selv om ordet "sivile" (eller noe retorisk: "uskyldige sivile") brukes, definerer folkeretten "beskyttede personer", dvs. de som tilhører visse grupper, som partene skal ta spesielt hensyn til. Dette innbefatter ikke-stridende sivile, ikke-stridende mindreårige, osv., men også militære krigsfanger.  

For å ta noen aktuelle eksempler:

• Dersom en bombe faller på parkeringsplassen foran et sykehus, er det aktuelt å finne ut av hva som var formålet med bomben, om det var legitime militære mål i parkeringsplassen eller i nærheten, og disse målene var viktige nok til å rettferdiggjøre bruk av denne type bombe, og om det var gjort forholdsregler for å minimere sannsynligheten for at det gikk utover beskyttede grupper. Det er ikke lett for utenforstående å vite svaret på noen av disse spørsmålene. Hvis bomben landet der på grunn av en feil, kan det likevel være en krigsforbrytelse om avsenderen ikke tok hensyn til at det kunne gå galt.
• Dersom en bombe treffer en boligbygning som også inneholder legitime militære mål, er det enda mer komplisert. Det skal være et veldig viktig militært mål til for å rettferdiggjøre angrep på en boligblokk der mange beskyttede personer holder til. Men det er jo også en krigsforbrytelse å bruke beskyttede personer som vern (menneskelige skjold) mot angrep på legitime mål. Likevel står ikke avsender fritt til å beskyte et mål uten å ta hensyn til de menneskelige skjoldene - en forbrytelse rettferdiggjør ikke uten videre en annen.
• Krigføring på bakken i byer. Jeg vil anbefale alle interesserte til å lese Black Hawk Down (filmen forklarer mindre) for å forstå hvilket helvete krigføring i byer er. Soldater forventes å ta noe risiko for å unngå tap av beskyttede personer, men de har også rett til å holde seg i live. 

Dette hindrer ikke kritikk på militærfaglig eller politisk nivå. Ting kan være uoverveide og virke mot sin hensikt selv om de ikke er ulovlige.

Jeg har laget følgende flytdiagram som kanskje kan være til hjelp:

 

Å skille problemstillinger

Hvis det er en bok jeg kunne hatt lyst til å skrive, så er det ikke den definitive om konflikt(ene) rundt Israel, men heller en bok om hvorfor det er så vanskelig å skrive noe definitivt. Alt henger sammen med alt, og hvordan du ser på ting er avhengig av hvilken kontekst, hvilket aggregasjonsnivå og hvilken tidsperiode du synes er mest meningsfull.

Dette ser vi tydelig i at debatten om Israel og palestinerne/araberlandene/regionen alltid lider under at vanskeligheter med å etablere premisser for videre diskusjon. 

Likevel må vi lære oss å ha flere tanker i hodet samtidig for å kunne diskutere noenlunde fornuftig om det som foregår. La meg derfor fremme disse påstandene hver for seg og forklare hvorfor de bør holdes fra hverandre, i hvert fall inntil videre. 

Hamas' formål og midler kan ikke tåles. Punktum.

Årsaken til at Israel reagerte så sterkt på Guterres' utsagn om at 7. oktober-massakren "ikke skjedde i et vakum" var at det var et selvsagt utsagn som kamuflerte et for Israel uholdbart poeng. Enkelte handlemåter er avskyelige uansett hva man kunne anta motiverer dem, og nå viser det seg i tillegg at Hamas aldri har løyet om sitt formål, nemlig å tømme dagens Israel for jøder (og trolig alle andre som ikke passer inn i deres målbilde). 

Det burde ikke kreve mye å forstå at Hamas i sin handlemåte og ved sine mål er et totalt hinder for fred mellom Israel og palestinerne. Det hender at gode saker har dårlige forkjempere og motsatt; men Hamas er et hinder for ethvert fremskritt vi kunne slutte oss til. Hverken deres mål eller deres middel kan forstås som noe annet enn ondskap. Hva meg angår bruker de palestinernes (gode) sak som gissel også.

Israels plikt til selvforsvar

Land har ikke bare en "rett" men også en plikt til å forsvare sine borgere, og jo større trusselen er, jo tyngre virkemidler er aktuelle. Dette er forsåvidt uavhengig av hvilke forhold som har skapt trusselen. Det er vanskelig for oss i Norge å forestille seg en slik problemstilling, for det er lenge siden vi har opplevd en eksistensiell trussel mot våre liv og vår identitet.

Eller for å si det på en annen måte: fordi Israels regjering har en plikt til å beskytte (alle) sine borgere, har de også en rett til å ta i bruk alle nødvendige (og lovlige) virkemidler for å gjøre det. Hva man måtte mene om landets ansvar for at trusselen har oppstått påvirker ikke denne plikten eller retten. 

Forholdet mellom Israel og palestinerne

Det har fra flere hold (blant annet Biden) og i det offentlige kommet ønske/krav om Israel må legge om sin politikk overfor palestinerne på Vestbredden og i Gaza for å sikre langvarig fred og stabilitet etter at denne krigen er over. Her er det masse å diskutere og være uenige om, og jeg håper faktisk det blir mer debatt om dette, forhåpentligvis på et høyere nivå enn det har vært på lang tid.

For egen del håper jeg at dette fører til at Israel og palestinerne - trolig med hjelp av konstruktive tredeparter - finner en vei ut av uføret som så lenge har dominert deres liv.  

Hva med våpenhvile?

Slik blant annet denne vitenskapelige artikkelen påpeker, er det mange faktorer som påvirker muligheter og vilje til våpenhvile. Det er nemlig ikke slik at våpenhvile i seg selv reflekterer fredsvilje, selv om det - særlig utenfra - fremstår som et høyst nødvendig avbrudd i krigshandlinger.

Den generelle regelen er at parter i krig i første rekke ønsker å påvirke ting i deres favør. Hva det betyr er ikke alltid lett å vite. I tillegg til generelt kaos og usikkerhet i krig, vil jo heller ikke parter røpe informasjon om sin egen situasjon og ofte ikke hva de vet om motpartens. 

Det beste scenarioet er at våpenhvile er første trinn i retning av at stridighetene opphører for godt og at det legges til rette for fredsforhandlinger og varig fred. Det verste scenarioet er at våpenhvile fører til at krigen forlenges og fører til mer død og fordervelse.

Derfor skuer man som regel en parts ønske om våpenhvile med en del skepsis. Det kan være at de simpelthen ønsker et pusterom for å (gjen)oppbygge en fordel rundt neste sving; og da kan man neppe bebreide den andre part for å ville nekte dem det.

Forhandlinger om våpenhvile foregår følgelig ofte indirekte, altså at en tredjepart har noenlunde tillit til, megler betingelsene.

Såkalt "humanitær" våpenhvile høres bra ut, men det er vanskelig å være for skeptisk til vikarierende motiver hos de krigende. Forhandlingene må jo da gå ut på at 1) det skjer ting som faktisk tjener det humanitære formålet (det skal man ikke ta for gitt), og 2) situasjonen ellers "fryser" slik at en part ikke benytter anledningen til å endre forholdet mellom de krigende.

Så til Gaza: All informasjon fra området er høyst usikkert. Det finnes ikke uavhengige observatører som kan melde tilbake om det, og begge/alle parter har en interesse av å kontrollere hvilken informasjon som blir kjent. Og så er det jo mye de heller ikke vet.

Å kreve våpenhvile som et ideal virker derfor noe naivt og virkelighetsfjernt. Kriger kjempes for å vinnes, og det står mye på spill for begge parter. Det som er nødvendig er flinke forhandlere som har fleksibilitet nok til å finne løsninger som fungerer for begge.

Det hører også med i akkurat denne saken at dette ikke er en krig om hvor grensen mellom to land skal gå, eller hvem som skal kontrollere hvilke ressurser.